Sinnastrikkeren tar bloggpause

  • 14.03.2016 kl. 01:36

Ja, nå er jeg bare sinnastrikkeren. Og det er nok ganske så effektivt på strikkefronten, men det blir ikke særlig til blogginnlegg av det. Jeg mener når man har sånn sutremodus altså. Tror egentlig at sinnatrikkeren gjør seg bedre i TV-program for spesielt intresserte. 

Derfor vil det bli en bloggpause til jeg har funnet ut av ting. Er det en sånn fykomfei i kroppen som nå, kan man lett komme til å skrive ting en angrer på. 

Jeg kunne jo ha blitt den nye sinnabloggeren, men er jo egentlig litt for gammel til det. Dessuten kunne bloggen komme til å ta sånn av at jeg måtte stille opp i "Skal vi danse" og "Lindmo" og  jeg kunne risikere å bli et forbilde. Det hadde jo vært tragisk. 

So long, er tilbake før dere vet ordet av det, men da er jeg sterk og uthvilt igjen. 



Klemz.

Når garn kan hoppe.

  • 09.03.2016 kl. 17:41

Jeg opplevde det her om dagen. Det var på mandag og som sedvanlig hadde jeg glemt å ta med meg matpakke på jobben. Da er det ikke annet å gjøre enn å finne nærmeste butikk for å ivareta ernæringsbehovet. Denne gangen var det en Jokerbutikk.

Da jeg kom i kassa, merka jeg at det bare hadde hoppa flere nøster garn sammen med yogurten og tab Xtra`en i handlekurven. Jeg ble rent skremt, for jeg trodde jo ikke at garn kunne hoppe, og begynte å lure på om det var meg det var noe galt med.

Jeg hekler jo til det prosjektet til kirkens bymisjon i Trondhjem. Det kan du lese om her. Ja, jeg tenkte jo at det var en grei måte å få brukt opp alt det restegarnet jeg hadde liggnede hjemme. Og så er man jo samtidig med på å støtte en god sak. Det er bare det, at alt det restegarent jeg hadde og som kan brukes til det formålet, det er slutt for lenge siden. Dermed skulle jo hele det hekleprosjektet være over for min del.

Men på mandag ble det mere garn. Ja, på grunn av det garnet som altså hadde hoppa opp i handlekurven min på Joker. Jeg måtte jo bare betale å ta det med hjem, for man kan jo ikke dumme seg helt ut i kassa heller. Nei, det skulle tatt seg ut å si; "Unnskyld meg, men jeg må gå å legge på plass det superwashgarnet. Det har ikke jeg lagt oppi altså, det hoppa dit av seg selv". Nei, sånt passer seg egentlig ikke å si på Joker en mandags formiddag, iallefall ikke om man er kledd i uniform og prøver å se sånn rimelig seriøs ut. Så det ble med hjem.

Og jeg fortalte de ikke til noen, jeg bare hekla og hekla og gjorde det klart både overfor meg selv og alle andre at det Superwashgarnet i rosa, grått og hvitt, det var bare restegarn. Ja, det skulle tatt seg ut om jeg fortalte at det var en nyinvestering fordi det hadde hoppet oppi handlekurven av seg selv.

 



Men i dag morges, ja, da leste jeg noe interessant på Facebook. Det var i kommentarfeltet, men dog, jeg fikk det med meg. Ja, der stod at ei dame hadde vært i en garnbutikk for å kjøpe to nøster, og så hadde det hoppet flere nøster oppi handlekurven hennes. De hadde til og med ropt om å få bli med hjem.

Jeg ble så glad da jeg leste dette. Jeg som hadde trodd at jeg var totalt alene om slike opplevelser. Og ikke nok med det, men det var flere på Facebook som dristet seg til å fortelle om erfaringer av samme slaget, at garn har tatt seg til å hoppe opp i handlekurven. Jeg er så lettet over dette. For jo flere vi er som tør å stå frem med slike opplevelser, jo lettere er det jo å godta og leve med fenomenet.

Kanskje det var det som skjedde i forrige uke også, da det fabelgarnet ble med hjem fra et senter på  Sortland? Jeg oppdaget det jo ikke før jeg var kommet hjem, med dog, jeg var jo tross alt hodeløs den dagen, så det kan da hende at det var snakk om hoppende garn her også. Det skal man ikke se helt bort fra.



Ja, dette garnet var så påtrengende at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre med det. Jeg jobber jo som tidligere nevn med saken, men ennå er det rimelig åpent hva det hele ender opp som.

 



Så i dag, på vei hjem fra et møte, stakk jeg innom Huldrehjørnet. Der på Huldrehjørnet kan alt skje, så jeg er ganske så forberedt på det. Det ligger jo i navnet, at det ikke er helt trygt å gå inn der bestandig. Men jeg bare måtte. Ja, det var helt prekært. Men hvorfor jeg absolutt måtte, ja, det er jeg ganske usikker på ennå. Men må man, så må man. Og det garnet de har der, det tror jeg setter helt ny rekord i hopping. Ja, ikke hadde jeg handlekurv, for jeg ville egentlig gardere meg mot sånn garnhopping akkurat i dag, fordi jeg tross alt har nok av det slaget hjemme. Men vet dere hva som skjedde? Ja, det er nesten ikke til å tro.... Ho Aurora hoppa rett på disken, ja, det var et MEGAHOPP, og landa pent ved siden av den betalingsterminalen.

 



Jeg har ikke sett på maken før. Og jeg har opplevd litt av hvert på garnfronten, må sies.

Men det er egentlig stort lite jeg kan gjøre med den saken, annet enn å ta ho med hjem og hekle mer til Trondhjem. For skulle du ha sett, den hoppende Aurora er akkurat sånt garn som man godt kan strikke ruter til Kirkens bymisjon av. Helt utrolig.

 

Jeg begynner vel egentlig å tro, at garn som hopper, også er av det lumske og manipulerende slaget, som binder opp håndarbeidsfolk til pinner og kroker, slik at de ikke kan få foretatt seg stort annet enn å ta seg av garnet.

 

#Garn #Garndilla #håndarbeid #mangerutersma #Kirkensbymisjon #hekling #strikk

Hva gjør ei strikkedame med 5 feilhekla ruter på salongbordet?

  • 08.03.2016 kl. 20:32

Her ligger de, de feilhekla rutene i tynn fabel longprint. Hva i all verden skal jeg gjøre med dem?

 



 

Ja, hva skal ei strikkedame gjøre med 5 feilhekla sjatterte ruter i forskjellige blånyanser? Jeg kan jo SE på dem. Ogdet gjør jeg også, jeg ser, lenge og vel, mens jeg hekler noen flere ruter i rett størrelse til kirkens bymisjon i Trondhejm,  til prosjekt #mangerutersma.

 



Og mens jeg hekler sånne rette ruter, tenker jeg på de 5 rutene i fabel. De kan jeg jo ikke gjøre noe med. Men søte er de jo, de rutene, -synd å rekke dem opp. Men blått da, ... nei, ikke spesielt mye hos oss av interiør som går i blått, så om jeg lager putetrekk, teppe eller noe sånt, blir det likevel ikke noe som kan brukes her...

Så jeg hekler noen flere ruter, -i den rette størrelsen, i farger som skal til trønderlag og kirkens bymisjon. #mangerutersma.



Men som vi vet, så gjør strikkedamer merkelige saker i ny og ne. Ja, som i kveld foreksempel, da hekler den damen her 5 feile ruter til. For jeg synes de er så søte. Og plutselig ligger der 10 feilhekla ruter i tynn fabel longpringt på salongbordet mitt.

 



Hva i alle verden skal jeg gjøre med 10 feilhekla ruter da? Nei, det vet ikke jeg. Men jeg kan jo SE på dem, søte er de jo. Og det gjør jeg. Mens jeg hekler noen flere ruter som skal til Trondhjem. #Mangerutersma

 


 

Jeg får litt godt for de der søte små rutene i fabel longprint og tenker at sammen, ja, sammen kan man jo helkle dem.... For er de yndige hver for seg, blir de nok enda bedre sammen. Og plutselig har strikkedama ordna ei merkelig remse av fabelruter, som hun legger på salongbordet for å SE på.

 



Men der blir den remsa ikke liggende lenge, for om noen trodde at jeg bare skulle SE på mens jeg hekla noen flere ruter til Trondhjem, så stemmer ikke det helt. Snart var strikkepinnen funnet frem, - og med pinne nummer tre kom denne strikkedama i sitt rette element. Ikke lenge etter ligger det et uferdig klesplagg på salongbordet mitt.

 



Men om det blir kjole, skjørt, tunika eller genser, ja, det må jeg SE litt på.

#Mangerutersma #hekling #strikking #håndarbeid #håndarbeidshverdag #hjemmelaget

JEG FIKK VIRKELIG LEST TEKTSTEN!!

  • 06.03.2016 kl. 22:40

I dag fikk jeg virkelig lest teksten. Ja, det noe så ettertrykkelig også. Det hendte i ettermiddag da jeg satt å beundret mine lapper, de der som jeg trodde at Kirkens bymisjon i Trondhjem skulle få.



Jeg tenkte; "Neimen, var ikke disse søte og fine da." Jeg må hele seks runder rundt for å få størrelse 10 X 10 cm, og det er fordi fabel er et rimeligtynt garn og med krok nummer 3, tar det faktisk 6 runder for å oppnå den størrelsen. Men så kom jeg til å lure på hvor mange  sånne lapper som trengs for å få til et helt teppe. For å finne ut av sånt, må man jo ty til teksten, ja den som man finner her. #Mangerutersma.

Det var ikke bare bare å finne ut av antallet, når man bare sånn skumleste. Derfor sa jeg til meg selv; "Nei, nå får du lese teksten nøye for meg sånn at jeg virkelig forstår hva jeg har begitt deg ut på." Og når jeg snakker så tydelig og direkte til meg selv, protesterer jeg ikke kraftig. Jeg hører helst etter, som i kveld, foreksempel, når jeg leste teksten.

Etterpå var jeg snurt. Ja, jeg var egentlig ganske så irritert. Hvorfor i all verden har jeg ikke fått vite alt dette før??? Det var jo snakk om garnstørrese og garnkvaliteter. Utdraget jeg ble spesielt sint på meg selv for, at jeg ikke hadde hørt før, var dette: "Oppskriften på bestemorruter tar utgangspunkt i ullgarn, gjerne i kvalitet superwash (eks Dales Falk eller Sandnes Smart som kan vaskes på 40 grader ullvask) og heklenål nr 5." Og det begynte å demre for meg at de som setter sammen disse rutene, skal sette dem sammen helt fritt fra mange, mange lapper som blir sendt inn, og de må være sånn omentrent like store og ha samme tykkelse.

Det er ikke alltid at hodet fungerer helt godt, selv om det er på plass. Den tankevirksomheten jeg hadde da jeg startet opp med de rutene i fabel, var ikke så mye å skryte av...selv om jeg gjorde akkurat det i går.... Når jeg innså det, måtte jeg bare reise meg opp, ja, med litt sånne heftige og raske bevegelser, bare for å understreke for meg selv at sånt kan jeg ikke finne meg i. Neste gang jeg begynner med et prosjekt, skal jeg vite eksakt hva jeg har å forholde meg til, sånn at jeg ikke kaster bort både tid og garn på tull. Ja, akkurat det understreket jeg overfor meg selv også, tydelig og klart, og uten å legge noe i mellom. Så satte jeg meg ned igjen, litt heftig og raskt der også, la bort heklekrok nummer 3 og det tynne garnet, -og tok telinga.

 



Tellinga tar jeg best med et håndarbeid. I dag ble det denne genseren jeg akkurat er starta på. 1-2-3-4-5-6 av ene farga... så 1-2-3-4-5-6 av andre, - om og om igjen. Ja, det tok noen runder før jeg hadde roa meg så pass at jeg klarte å tenke ansvarlige tanker igjen.

Da fant jeg skåla med lørdagsgodtet som var blitt igjen etter ungene, og forsynte meg grovt. 


 

Og så, ja DA var jeg klar for å gå videre i livet.

Jeg gikk inn i garderoben og fant fram restegarn i passe tykkelse, som jeg kunne hekle med krok nr. 5. Det var ikke spesielt vanskelig å finne garn. Hadde både smart og falk og..... labbetus. Alle var MACHINEWASHABLE, og det var egentlig bare å starte opp.



 

 

Men først leste jeg tekseten for meg selv, en gang til. Både det med liten skrift, det i kursiv og det med uthevet skrift. Og så satte jeg i gang med mange ruter små. #Mangerutersma

 



Det ble rent hyggelig å hekle, for det gikk fort. Og de der blå i fabel, de glemte jeg helt, i min iver etter å hekle ruter i riktig garn, med rett heklekrok. 

Men når jeg en gang kommer til å huske på de der fabelrutene igjen, skal jeg nok finne noe å bruke de til.  I mellomtiden får jeg bare forholde meg til teksten, den jeg så ettertrykkelig fikk lest, i kveld en gang.

 

#Tekst #hekleprosjekt #hekling #strikk #mangerutersma #kirkensbymisjon.

 

Kjører dobbelt.

  • 05.03.2016 kl. 22:22

I dag ble det dobbelt opp. Satt å strikka på den saken i hverdagsalpakka. Jeg har funnet et mønster på nett som jeg syntes så røft og tøft ut. Og der er jeg nå. Litt røft og tøft vil jeg ha, og jeg håper den blir det.

 

Men så kom jeg til å tenke på noe. Ja, jeg tenker en del innimellom også, -iallefall når hodet er på plass.

Hva skal jeg egentlig med en strikkasak til? Jeg har så mange at det tyter ut av garderobehyllene, -jeg har virkelig ikke behov for mer. Dette er 4. saken til meg selv, bare etter jul. Strikkebehovet mitt er betydelig større enn garderobekapasiteten min.

Og så tenkte jeg mer. Ja, jeg tror virkelig at det topplokket er der det skal være i dag, for det var da voldsomt for en tankevirksomhet på pågår.. Jeg tenkte på et tips som min trønderske svigerinne gav meg her om dagen. Et tips om et prosjekt som ble arrangert av Kirkens bymisjon. En hekledugnad som arrangeres for dem som tigger på gata. 

Det fikk meg til å hente frem heklekroken, -for å hekle ruter det kan jeg. Og hva er mer givende enn å hekle ruter, -og slippe alt det styret med å sy dem sammen. Samtidig får noen bruk for det jeg lager. Ja, det er jo vinn-vinn-situasjon. Men man kan jo ikke hekle ruter uten garn, -og garn, hvem kan det tenkes som har det mon tro? De der hodeløse kjøpene er ikka alltid like hodeløse, tro det eller ei.

 



Så nå kjører jeg dobbelt, strikking til meg selv, ren egotripp, og hekling til kirkens bymisjon, halveis egotripp.

 

Men det er ikke bare på håndarbeidsfronten jeg har kjørt dobbelt i dag. Nei, se på disse to. De nærmest trygler om å bli vasket og klippet.

 



Og det skjønner jeg godt, for det er på høy tid. Ja, for de bedende blikkene har INGENTING å gjøre med at jeg står rett ved siden av kjøleskapet. Å, nei, det er nok det badekaret de lengter etter. Så nå blir det dobbelt opp, med klipping og bading, -av Mira og Lavendel.

Og etterpå.......

 

Leeeeeenge etterpå, -så er de IKKE snurt og sur. Nei, IKKE I DET HELE TATT. De trøster ikke hverandre og konspirerer ikke om hvordan de skal finne seg et nytt hjem. Å, NEIDA.

 



Nei, de ligger bare der og gleder seg til å få begynt å få brukt de mariusgenserne igjen. For det vet de, når matmor har fjærna pelsen sånn at de nesten er nakne, så må genserne på. De fryktelige klærne som blir  tredd de nedover kroppen hver gang de skal på tur. Ja, de er bare så hoppende glad for den tanken.

 



For å si det sånn, det tyter litt i garderoben deres også, -av strikkasaker. Da er det godt at Kirkens bymisjon finnes. Sånn at man sende bort noe av alt en lager.

 

#Kirkensbymisjon. #Mangerutersma #garn #strikking #Dobbeltopp

Men sånn kan du ikke holde på om natta, fru Gaasland.

  • 03.03.2016 kl. 13:56

Jeg har hatt en helt uvanlig natt. Ja, dere vil ikke tro hva jeg har holdt på med. Det kommer kanskje som en bombe på noen av dere. NeI, nei, nei, jeg strikka ikke sånn der omgang på omgang som jeg ofte pleier å gjøre.

Så det stemmer at denne lua ikke ble ferdig. Ja, den i babyalpaca silk som jeg skal gi bort til noen som trenger den. Selv om den kan se nokså ferdig ut, så ble den ikke det.

 



Joda, jeg tok noen omganger etter at jeg kom hjem fra seinvakta i går. Det ble noen omganger, men egentlig bare noen få. Jeg vet ikke helt, kanskje jeg begynner å friskne litt til, av den omgangssyken, at jeg skal få lov å kjenne på hvordan det er å ha en normalhverdag, uten den trangen til å strikke omgang på omgang, igjen og igjen? 

ferdig, nei, det ble ikke denne lua, ikke denne natta iallefall.



Planen var jo  egentlig å feste, Ja, om jeg så skulle ta natta til hjelp, så hadde jeg en riktig så utsvevende festeplan. Men da jeg kom hjem og så at Royen min hadde tatt hele strikketøyet mitt med alle de tråene som trengte å bli festa, og putta det opp i en sånn merkelig pose, så gav jeg opp hele planen. Ja, han hadde rydda, og tenkte ikke på at er du først kommet deg innenfor i det private, så skal det noe til for å komme seg ut igjen. Så der ligger den godt, den genseren, -opp i Alerisposen sin.



Men jeg gjorde noe helt annet, det er nesten ikke som jeg tror det selv.

 

Ja, for det var jo ikke ennå blitt natt da jeg kobla meg opp på Ravelry. Jeg hadde blitt tipsa om det for en god stund siden, at kontoen min der så nokså stusslig ut. Og da var jeg ikke klar over at en konto på Ravelry ikke skulle se stusslig ut. Jeg trodde at nettsiden bare var en sånn oppskriftside, der man måtte vær tilknyttet for å få lasta opp forskjellige mønster og sånt. Men nå vet jeg bedre, og en stusslig side, kan jeg jo ikke ha, nei, er man på sosiale medier, så må man da være litt sosial også. Ja, selv om det kan la litt tid og bli sene kveldstimer. Så jeg starta opplastinga av prosjekt , sånne produkter som jeg har laget....

 



Nå er det kanskje noen av dere som tenker at nå har ho fru Gaasland gått fra omgang til omgang til å bli sånn der,  -finne prosjekt på prosjekt på prosjekt, på Ravelry. Og det kan være fristende, for jeg kjenner på suget, og jeg fikk i løpet av kort tid mange flinke håndarbeidsvenner der, -med prosjekt etter prosjekt etter prosjekt. Men i natt holdt jeg ikke på med det heller. Nei, for jeg avslutta den saken sånn i rimelig god tid, av en eller annen grunn.

Og så gikk jeg og LA MEG. Det hadde dere ikke trodd, nei, AT JEG SOV!!?? Ja, jeg sovna som en stein, ganske så tidlig, Men sånn kan jeg jo ikke holde på om natta. Det er jo reint ut kjedelig. Ikke har jeg drømt en skit heller, og det synes jeg er utrolig skuffende. Jeg kan iallefall ikke huske å ha drømt, og det er igrunnen enda værre. Tenk å kanskje ha hatt en uhorvelig spennede drøm, for så å gå glipp av hele greia i erindringen. Nei, sånn kan jeg ikke holde på. Blir ikke mye gjort eller opplevd av sånt.

Så vi får se til kvelden igjen, og jeg ikke kan finne på noe mer givende, enn all den sovinga.

#Strikking #Ravelry #Håndarbeid

 

Nei, i natt har jeg ikke vært på påskevandring.

  • 01.03.2016 kl. 19:55

I natt har jeg IKKE vært på påskevandring. Nei, sånne skiturer som i går natt var jeg godt forskånet mot denne natten. For i natt var jeg godt plassert i sofaen, sammen med den sjøgrønne genseren jeg strikker på.  Jeg fikk nemlig en sånn trang til å se mønsteret vokse, se hvordan fargene ble sammen, om det funket.

Ja, når man sitter sånn på natten og tenker bare en runde til, blir det fort til at man tenker akkurat den tanken ganske mange ganger. Og det er litt spennende med sånt restegarnstrikk, for man vet liksom aldri helt hvor det ender og hvordan restegarnfargene blir sammen.

Jeg skulle jo  egentlig strikke det mønsteret her.

 



Men i natt klarte jeg ikke å finne den oppskrifta. Nei, jeg visste at jeg hadde lagra det på ei billedfil. Men den filen var uhorvelig vanskelig å spore opp i natt. Etter flere leteaksjoner, kom jeg på at den var jo inne på datra sin PC, den som jeg lånte i ferien. Og både datra og den datamaskinen befant seg på Sortland på en hybel, forhåpentligvis i hvilemodus begge to. Det var i grunnen litt synd det, siden jeg akkurat denne natten hadde en sånn trang til å se et mønster på den genseren. 

Nå er det sikkert noen av dere som tenker at jeg prøvde meg på en oppvekking av Sortlandsdatra, denne natten, for å få henne til å sende over den filen. Ja, det hadde vel vært likt meg.

Men der går grensen, nei, så gal er jeg altså ikke. Det får da være måte på. Det er jo mye lurere å bare gå inn i sengen å sove fram til neste dag, når datra er våken nok til å få sendt over den oppskrifta.

Men der går grensa, nei, det får da være måte på snusfornuft. Man kan jo ikke legge seg når man er innstilt på å se et mønster vokse.  

Så i natt var det bare å finne noe nytt å ha på toppen av den genseren. Det forstår jo alle. Man legger seg ikke å vente på å få en oppskrift, når man har fått en sånn der trang til å se et mønster vokse midt på natten. Da var det jo godt at jeg akkurat har fått tak i denne boka her.


 

Og at jeg fant et mønster som framstod ganske så passende til de fargene jeg hadde. 

 


Så jeg strikket og strikket, runde på runde.. Og med runder på 416 masker, går det jo ikke akkurat fort. Nei, det går så forbasket tregt. Men klokka fire, hadde jeg fått nok. Ja, da var den der runde-på-runde-trangen blitt betydelig dempet, og jeg fant senga. Nei, jeg tuller ikkke. Jeg fant senga og tenkte; "så snart ungene er dratt på skolen i morgen tar jeg meg en sånn høneblund. Ja, det går helt utmerket det, å få tatt igjen litt av den søvnen man spanderte på en sjøgrønn genser med innslag av islandsstrikk...". Ja, det tenkte jeg idet jeg skled inn i drømmeland. Og gjett hvilken drøm.... ja, det var IKKE påskevandring på ski, for å si det sånn. 

Det var bare det at neste morgen, ja, den morgenen som kom i dag, viste det seg at den yngste datra ikke var frisk nok til å dra på skolen. Den tanken tenkte jeg ikke i natt da jeg satt våken og strikka, nei.  

Men jeg bestemte meg for å verken tenke på høneblunder eller strikkegensrer i dag, men bare være mamma så godt jeg kunne. 

Og det kan by på utfordringe når man har hatt sånn omgang-på omgang-trang på natta. Ja, da tenker jeg strikkeomganger og ikke andre omganger man fort kan tenke på om man har livlig natte-fantasi. 

Da er det godt at man har fått et tips fra den datra som er betydelig eldre. Det tipset heter FRES.


 

Og jeg har vært skeptisk til sånt noe. Hvorfor ta en sånn koffeintablett for å våkne til, når man bare kan helle inn på med en kopp kaffe eller to? Ja, den diskusjonen har jeg hatt med datra også, ho eldste, som er blitt en FRES-forbruker. Da var det kanskje litt dumt at ho fikk meg til å smake et svakt og trett øyeblikk i ferien vår. Ja, den ferieturen vi var samen på  i forrige uke..

 


 

Det var saker det. Og jeg må innrømme,  at dette vidundervåknemiddelet er ikke så hard for en sart mage som min, som en kopp kaffe kan være. 

Så heldig for meg i dag, investerte jeg i sånne FRES i går. Og overraskende nok, var det til helsekost jeg måtte dra for å gjøre en sånn investering. Og på helsekost der selger de jo helsestoff, vil jeg tro, så skepsisen min, den er ikke SÅ påtrengende lenger. Den virker også, til å våkne på, iallefall en stund.

 

Nei, i dag har jeg ikke gjort noe håndarbed. Jeg har bare vært mamma, så godt jeg kunne.  Og etterhvert ble jeg også en ganske god husarbeidsdame også. NEI, JEG TULLER IKKE. Jeg har vasket hus og klær og pyntet og plantet og bakt brød og .... Nei, det er altså ikke tull. Jeg har til og med et bildebevis.

 


 

Ikke en aldri så liten strikkemaske har jeg tatt i dag.... 

Men jeg har kikket. Nei, ikke klikket, men KIKKET. Jeg har sett på det laget i natt, flere ganger. Og jeg har en liten følelse av at det ikke holder mål. Ja, for det er ikke alltid det blir som man tenker og kanskje tror... Så det kan fort skje at det blir til at jeg må trø til med opprekking, og kanskje ringe datra for å få den oppskrifta tilsendt.

 


 

Men det skal jeg ikke bestemme nå. Nei, det er jo knapt blitt kveld og ennå er det lenge til natt. 

 

#strikk #nattevåk #omgang #håndarbeid

 

 

 

 

 

 

En nokså forvirrende dag.

  • 29.02.2016 kl. 20:32

I dag er en sånn dag med masse forvirring. Ja, jeg var helt uttafør allerede i morges. Det er nå ikke annet å vente, når man har vært på skitur hele natta. Ja, det var ikke bare en skitur, det var PÅSKEVANDRING med salmesang. Og selv om jeg hater skiturer, så var ikke det med ski det mest slitsomme. Det var heller å organisere og motivere hele skolen til min sønn Brage, til å være med på denne skituren. Nei, ikke hele skolen nei, lærerne fikk fri selvfølgelig. Det var bare ungene som måtte bli med på den skituren, og bidra med underholdning og håndarbeidsprodukter som skulle selges, -til alle sykehjemspasientene, jeg også fikk med på den skituren. Ja, uansett alder og diagnoser, fikk jeg ALLE på sykehjemmet her i Bø også med på den turen, bortsett fra personalet da, de fikk selvfølgelig fri. Det var bare pasientene som måtte opp og ut på ski -helt til Skårvågen, på PÅSKEVANDRING. I Skårvågen var det altså PÅSKEMESSE, i god tradisjonell,... ehhh... katolsk stil, med salg av håndarbeidsprodukter, til inntekt for flyktningene. Og når jeg tenker meg om, var det vel heller ikke selve den turen og organiseringa av den jeg slet mest med i natt. Nei, det var å bli ferdig med alt det håndarbeidet som skulle selges på den påskemessa, som var verst. Jeg heklet og jeg strikket, mens jeg kjeftet og organiserte og fikk folk opp og med på ski. Ja, jeg lagde til og med en og annen julemus, i hui og hast, selv om det egentlig passer seg dårlig med juleprodukter, sånn på en påskemesse, mener jeg.



Så da jeg våknet i morges, var jeg engentlig glad for at klokka ringte og at jeg ble befridd fra hele greia. Utrolig krevende med sånne drømmer.

Men jeg skal innrømme at jeg sov litt lenge i dag. Ja, for jeg har jo vært en uke på feriereise og så var det rett på helgejobbing. Så når endelig hverdagen kom og man kunne slappe litt av etter helg og ferie, da er det godt å sove litt utpå. 

Men i morges, så snart jeg er blitt realitetsorientert av meg selv om at en drøm, bare er en drøm, og jeg er ikke totaltraumatisert heller, av den natta, -kommer jeg på hvilken dag det er i dag.

Det er en sånn dag, der jeg skal reise i mange timer, for å sitte på et sykehusventerom en stund, for å få ta et CT-bilde som bare tar noen få minutter. Og når jeg tenker på det, så tenker jeg ikke først og fremst på hva det CT-bilde vil vise, eller på hva jeg skal ta opp av fryseren til middagsmat når vi kommer hjem, eller på hvilke klær jeg skal finne fram til turen. Nei, ingen av de delene tenker jeg på denne formiddagen. Jeg tenker; "HVA I ALL VERDEN SKAL JEG STRIKKE PÅ HELE DEN LANGE TUREN".

Jeg holder jo på med den genseren i hverdagsalpakka.



Og jeg er nesten ferdig med det siste ermet. (HA! Der klarte jeg å få det helt riktig, tror jeg. BØYNING i rette kjønn. ET ERME, ERMET!!! Jubelbrustakk ). Dilemmaet er at ermet blir ferdig lenge før jeg er kommet til sykehuset, og da starter jo et mønster i flere farger. Jeg kan ikke strikke mønster i flere farger, når jeg kjører bil. Ja, selv om jeg ikke sitter bak rattet, klarer jeg rett og slett ikke det. Jeg blir så bilsyk av å se på strikketøyet når jeg strikker i bil. Og såpass vet jeg om sykehusopphold, det er ikke lurt å være syk når man skal dit. Nei, man skal ha overskudd og føle seg i ganske god form for å gå inn de dørene. Så strikke særlig lenge på den hverdagsgenseren, det kan jeg ikke i dag iallefall.

Men problemet er  jo ikke særlig stort da, ikke noe å lage så mye pes rundt. Det er egentlig bare å ta med noe restegarn, Noen nøster av det babyalpaca-silk-garmet, jeg har en mengde av. Jeg har hørt at det blir etterspurt luer på noen sykehus, pga det med bivirkninger av Cellegift og håravfall og sånt. Da er jo dette myke garnet perfekt til et sånt formål.

Da oppdager jeg at BYPINNEN, ja den der ekslusive kubepinnen som jeg kjøpte i storbyen, den sitter på hverdagsgenseren.


 

Og har man først kjent på opplevelsen med sånt eksklusivitet, så går man ikke tilbake til sånt man brukte før i tiden, da mener jeg tiden før ferien vår i forrige uke. Nei, det ville jo vært et tilbakesteg, så her må det strikkes ferdig, det ermet altså, så man får pinnen frigjort til luestrikk. Det er bare å pakke mest mulig med i den STORE baggen og håpe det ordner seg rundt neste sving. Iallefall i en av alle de svingene vi skal rundt før vi er på Sykehuset.

 



Ja, det går egentlig såpass fort i mine indre personlige svinger også i dag, så på et sykehustoalett, en god stund senere, oppdager jeg at ikke alt er kommet på kroppen rett vei denne morgenen. Men gode Gud, jeg har da klær på, så sånne bagateller får en heller leve med.

Jeg oppdager også at jeg slett ikke har fått frigjort den pinnen heller. Det gikk ikke så fort som jeg trodde. Men om det har med ERMET eller ARMENE å gjøre, skal være usagt. Det kan ha noe med hode å gjøre også, at jeg har en tendens til å feilberegne tiden det tar å strikke et erme med to armer (Bingo igjen).

Da var det jo kjempebra at vi måtte på NAF en tur.... ja, at den oljelampa begynte å lyse, og vi måtte vente der på et oljeskift en GOD stund. Sånn at jeg fikk frigjort den eksklusive kubepinnen og fikk starta på et luestrikk.
 



Godt hjemme igjen, konstanterer jeg at jeg har egentlig alt for mye å ta meg til. Ja, i tillegg til å lage middag, rydde hus og hjelpe til med lekser og alt sånt som også kan kreves av en håndarbeidsdame. For om jeg tidligere på dagen lurte på hva jeg skulle gjøre av håndarbeid på den lange turen, ja, da er ikke dilemmaet blitt noe mindre nå. For mønsteret skal på, og det MÅ jeg bare få sett den dagen som heter i dag. Iallefall litt av det, en start. Samtidig så er det klart at den lua må bli ferdig, for den der eksklusive kubepinnen, sitter jo der nå....

Jeg er ikke bedre enn at jeg blir litt forvirret av sånt.



Men i natt skal jeg iallefall ikke på påskevandring. Der går grensen.

 

#Håndarbeid #bilstrikk #gal #forvirret #Strikk #Dinglemus #Dilemmaer

Jeg strikker på en arm.

  • 28.02.2016 kl. 21:57

Jeg pleier det, å strikke armer. Det er iallefall det jeg pleier å skrive. Ja, at jeg strikker på armer, altså. Det har dere sikkert kunne lese til det kjedsommeligeher på bloggen min. Jeg kan foreksempel skrive; "Nå er jeg i gang med å strikke armer, men det går betydelig saktere...."... Sånn kan jeg holde på, å lure folk helt opp i stry. For skal jeg fortelle en hemmelighet, -så kan jeg ennå ikke strikke armer, nei, det skal da være måte på strikkeferdigheter. Iallefall er jeg ikke særlig dreven på det ennå, det å strikke armer, altså.



Som regel er det ermer jeg strikker på, når jeg påstår at jeg strikker på de armene. Ja, som nå, -det er altså bare ERMER.

 



Eller, NEI, DER GJORDE JEG DET IGJEN!!... Jeg lurte dere. Sorry, altså. Man kan da ikke strikke på ERMER. Man strikker jo alltid bare en om gangen, for man har jo ikke mer enn to ARMER. Og med to armer, kan man bare strikke ET erm. Så for å rette opp alt det jeg har sagt tidligere, så strikkes det her, ET ERME. Ja, jeg håper ikke det virket forvirrende, for akkurat nå mener jeg bare å være avklarende.

Men så feil er det heller ikke, for to ermer skal en genser ha, og det ene er underveis, festet til den sjøgrønne bolen, mens den andre er OGSÅ underveis. Ja, da menere jeg ERMEN og ikke ARMEN.

 



Heldigvis fikk jeg en hyggelig tekstmelding som mente det var litt bestialsk at jeg strikker armer. Det er klart at når jeg først tenker meg om og innser at gensrer har ermer og mennesker har armer, så skjønner jeg mer av problemstillingen. Ja, det skulle litt mer til enn at jeg tenkte meg om, jeg måtte lære det, -i en alder som nærmer seg femti.... Men bestialstk... Nei, det hadde jo vært kjempekult. Tenk å kunne det, at man virkelig klarte å strikke armer.

Det var da også litt kult å få den meldingen fra akkurat den læreren som forsøkte å undervise meg norskfaget i min ungdomstid. Jeg tenkte jo selvfølgelig å tøffe meg litt, som jeg også hadde en tendens til å gjøre i min ungdomstid, så jeg sa klart å tydelig ifra; "Æg klare nok å strekk arma åsså, bærre æg øva nok, det gjeld å ha trua!!" .... Ja, det var riktig så ordrett det, NESTEN rett etter ordboka.... Og læreren som er av den hyggelige sorten, sa at det ville ikke forundre.....

... og AKKURAT DET, forundra meg litt. For tenk at selv min tidligere lærer mener at det skal kunne gå an å strikke ARMER. Ja, da kan det jo ikke være helt umulig.

Men bare sånn for å avklare all forvirring, og i fall det er noen som lurer, -foreløbig strikker jeg bare på ET ERME. De der ARMENE de får jeg ta ved en annen anledning.

 

#Norsklærer #Ermer #Armer #Strikkegenser #Håndarbeid

 

 

NEI, dette var altså ikke en del av avtalen!!

  • 25.02.2016 kl. 20:55

Hva! Lilla garn midt i en lovnad med nulltoletanse for nye garninnkjøp. Nei, det var slettes ikke avtalen. Hva skjer? Lærer jeg aldri??

 

 

Hvorfor i all verdens navn og rike går jeg til innkjøp av noe sånt og setter i gang med lilla skjerfstrikking, midt i ferien. Jeg har jo forbudstid,

- og mer enn nok med drømmegenseren. 



Jeg må være særs god på overtaling, siden jeg klarte å få meg selv på trua om at lilla garn var påkrevd. Ja, jeg sa til meg selv at at det kom til å bli helt nødvendig med et lilla skjerf. Jeg mente det også. Det var ikke noe tull. Jeg var ikke sein om å la meg overtale, nei, jeg tok pointet med en gang.

Joda, jeg tror egentlig at jeg er ganska så god på det med overtalelse. Det fikk datra mi, ho Frida merke denne ferien. For det var heller ikke avtalt at ho skulle til frisør i dag.  Nei, det var det ikke. Det var ingen som hadde tenkt før denne ferieturen vår, at ho skulle bruke halve torsdagen i frisørstolen og bleke ned hele det lange mørke håret, for så å sette inn farge. Ikke før mora syntes det var en knakende god ide.

 





Ja, jeg kan virkelig det der med overtalelsesteknikk. Ja, MOTIVERING kan det også kalles. Og glad er jeg for at jeg har den egenskapen, og at jenta er lett motiverbar. 

For ho ble utrolig flott med lilla hår. 

 





Og når jeg er så god på motiveringsarbeid, skulle det bare mangle at jeg ikke også skulle klare å overtale meg selv. Ja, klart jeg må ha garn og pinner. Lilla hår krever lilla skjerf. 

Så cloud og nye pinner måtte anskaffes, midt i forbudstiden. Men må man, så må man. Værre er det ikke. 


 

#motivering #overtalelse #strikk #håndarbeid #hjemmelaget #strikkeskjerf.

Det kan jeg skylde konduktøren for, TUSEN TAKK!!

  • 23.02.2016 kl. 10:26

I går gikk turen med tog fra Moelv til Oslo. Der møtte vi på en kjempehyggelig konduktør. Siden det stod Drammen på det skiltet i togtaket, ble jeg en smule usikker på om det var rett tog vi hadde gått på. Ja, nå er det sånn at jeg har bodd noen år ved Tyrifjorden, så jeg er ikke helt udugelig i geografien her nede. Jeg ble bare en smule bekymret for at toget gikk nord for Tyrifjorden, rundt Mjøndalen til Drammen, og stoppet der. Så når man blir usikker, så henvender man seg jo til konduktører, gjør man ikke? Litt dumt å havne i Drammen når man skal til Oslo.

Så jeg spurte da.... om vi hadde gått på feil tog. Han var så grei, han konduktøren, at han svara meg ikke i det hele tatt. Nei, han var nok litt usikker selv, så han spurte meg; "Hvor er Drammen da?" Jeg ble litt satt ut på grunn av han der superkonduktøren, så jeg sa; "Vet ikke ".... Ja, det er jo dumt å villede en som jobber i bransjen, det skal jeg ikke ha på meg... " Da svarte han, ganske så ordrett: "Ja, det var ikke alle som stod i det faget på skolen", ...og så klippet han i billetten min, -og så klippet han i billetten til datra mi, som var helt svart i blikket. Det var en hjelpsom konduktør det, som kunne fortelle meg hvor elendig jeg var i geografi foran en hel kupe med passasjerer. 

Nå var det sånn at jeg hadde tenkt å sove på det toget, ja, hadde rett og slett planlagt å ta middagskvilen min der. Men sånn gikk det ikke. Det kan jeg takke han konduktøren for. Jeg er så glad for at jeg alltid har et strikketøy tilgjengelig, for jeg bare MÅTTE la pinnene gå. Ja, jeg hadde så mye MØKK innabords, som satte FART i meg, at pinnene gikk som noen trommestikker, i en ræserfart, .... i to timer. Så da vi kom frem til Oslo, var hele bolen til den drømmegenseren ferdig, -og det kan jeg takke han hjelpsomme konduktøren for. TUSEN TAKK. 

 



 

Heldigvis fikk jeg overtalt datra til å hive oss rett i shoppinga, med en gang vi kom til Oslo. Ja, ikke det at ho var så tung å be. Men jeg hadde mine baktanker. Ja, bak i hodet, foregikk det et voldsomt stort vurderingsarbeid. Jeg hadde nemlig glemt å ta med fempinner til ermene. Jeg vet det er dårlig planlegging og utilgivelig for en strikkedame å ikke tenke lengre, men da er det godt at det finnes butikker som selger sånt noe i Oslo også. Og heldigvis kom vi forbi en sånn en, ehhh TILFELDIGVIS, midt i shoppinga. Jeg stakk inn, -skulle bare ha noen pinner.... Ja, for sånne dyrebare lovnader om å ikke kjøpe mer garn før alt det andre er ferdig, sånne lovnader det slenger jeg tidt og ofte rundt meg. Og hver gang er jeg overbevist om at jeg skal klare å holde dem. Desverre ble jeg ferska med bildebevis denne gangen.





Men da jeg ble gjort oppmerksom på at jeg ikke så pinner, men på garn, av en vennligsinnet datter, så rettet jeg opp fadesen med en gang og kjøpte det som trengtes. 



 

 

Og på et hotellrom sent i går kveld, begynte ermen å ta form. Men det gikk betydelig tregere enn på det toget. Det kan jo være at jeg var noe trett fordi jeg hadde skippa den middagskvilen.




Det var synd i grunnen, at vi ikke tok med han hjelpsomme konduktøren hit på hotellrommet, sånn at det kunne bli litt fart på den strikkinga mi igjen. Fort gjort da, at erma hadde vært ferdig nå på morgenen. Ja, og så kunne jeg fått takka ham, at han gira meg sånn opp til all den strikkinga på toget. TUSEN TAKK

 

#konduktører #strikking #strikkegenser #garn #strikkepinner 

Fra BESTEMORSYKEN til DOLLEDAMENYKKER

  • 19.02.2016 kl. 22:36

Nå er kuvøsa klar for fryseren. Den ble ferdig i kveld. Nå skal den kjøles ned før den drar videre til varmere strøk. Genser, tubesokker, lue og teppe.



Det tok sin tid, og jeg ble jo bare sykere og sykere av hele greia. Det ble egentlig ganske så heftig å være sånn bestemorsyk. Så det er godt det er over, og jeg kan legge hele saken på is.

Fikk heldigvis en pause fra hele greia i dag da jeg dro til Sortland. Hadde en avtale med ei på Tip Top. Ja, det er altså en en frisørsalong der borte som heter det. Jeg tror ikke de har tatt det navnet, altså Tip Top, fordi alle som drar dit må føle seg helt tipp topp. Nei, da hadde de ikke sluppet inn meg, for å si det sånn. For jeg følte meg mye mer som en grå mus enn en tipptopper, før jeg dro innover. Se bare her, virkelig en grå mus.

 



Men denne musebestemora fikk komme inn på Tip top. Og da jeg var der, trylla Frisør Veronica frem Dolledama i meg. Ja, da jeg dro derfra var jeg ganske så overbevist om at jeg var blitt DEN Drømmedama, og var klar for ALT.

 


 

Først og fremst var jeg klar for en megafortjeneste. Ja, Drømmedamer, de fortjener jo noe helt spesielt. Jeg mener, har man først dollenykker, så har man det. Da var det innmari kjekt at frisør Veronica hadde vist meg akkurat det rette ukebladet i fargepausen, sånn at jeg fikk se Drømmegenseren.

 



Så allerede der på Sortland i dag, ble jeg enig med Dolledame meg, at denne genseren skulle på pinnen fortere enn svint. Ja, jeg spurte meg selv pent altså, for det må man med Dolledamer. Sånne skal behandles med verdighet, det er viktig.  Jeg spurte; "Synes ikke du også Dolledame, at denne genseren er perfekt å lage nå?" . Det var meg selv Dolledame helt enig i, og det var nesten som om vi omfavnet av pur glede.

Det fine med det hele, er at jeg allerede hadde en mengde alpacagarn hjemme, der i restegarnlageret, som godt kan brukes til en slik genser. Fire forskjellige farger, som bare venter på et mønster. Mønsteret av Drømmegenseren.

 



Det er jo perfekt, tenkte jeg med meg selv. Ja, det gjorde jo at jeg ikke trengte å handle noe garn på Sortland i dag. INGENTING!!!.

 

Det gjorde jeg jo selvfølgelig heller ikke.....

Eller, - det gjorde jeg NESTEN ikke.

Jeg handla jo bare et bittelite nøste.

 



Ja, det var bare på 150 g. Det er jo NESTEN ingenting.

-iallefall ikke for ei DOLLEDAME.

 

#dolledame #strikk #frisørtime #strikkforlivet #drømmegenseren.

NEI, det her blir jeg jo bare syk av.

  • 18.02.2016 kl. 21:47

I dag har jeg stikket veldig mye. Jeg strikker på kuvøsa, altså de greiene som tilsammen kalles for kuvøse når man gir det til STRIKK FOR LIVET. Det gjør man når man strikker til de barna i Tanzania som er for tidlig fødte. Har strikket og strikket for å få den ferdig, slik at jeg kan ta den med til Oslo og levere den der. Og til Oslo, det reiser jeg jo allerede tidlig lørdag morgen. Så det er bare å stå på. Å bli syk, er det siste jeg trenger.

 



 

Men jeg skulle aldri ha holdt på med det her nå, for jeg blir bare så dårlig, ja, ganske så syk av det. Og det er ikke tiden for å bli syk nå, slettes ikke.

Store deler av dagen har gått med til å få få ferdig teppet. Ja, på tross av sykdommen ble det til at jeg bare strikket jeg og strikket. Tok ikke hensyn til symptomene, men bare kjørte på.

 



For jeg kjente det jo egentlig allerede før jeg var kommet halvveis med det. Fikk skikkelig murring i brystet og sug i magen. Ble svett også, og litt surken. MEN DET ER IKKE TIDEN FOR Å BLI SÅNN SYK NÅ.

Skulle aldri ha startet med den kuvøsen.



Og da jeg var ferdig med det teppet i kveld, begynte jeg med den bittelille genseren, den i deilig merinoull, for babyer. Da gikk jeg ned for telling, ja, jeg ble VIRKELIG SYK, HELT UTSLÅTT.  

Nawwww, se den bitte-bittelille genseren.

Michel skjønte hvor det bar hen, og ble skikkelig bekymret. Ho forstod hvordan jeg følte meg, og ante uråd. Og såpass vet ho også, at DET ER IKKE TIDEN FOR Å BLI SÅNN SYK NÅ.

 



For uansett hvordan man snur og vender på det, og tenker og tror. Er det enda mange år til at jeg kan bli sånn her syk, ja sånn BESTEMORSYK.

 

#Bestemorsyk #Strikkforlivet #meinoull #babyklær.

 

Jeg kan vel ikke reise til hovedstaden med en hjemmestrikka turkis håndveske

  • 16.02.2016 kl. 20:35

Det vil vel ikke ta seg ut. Nei, jeg kan jo ikke gjøre det. Reiser man nå en gang til hovedstaden, så må man ha stil. Man kan jo ikke komme til Oslo med en turkis hjemmestrikka væske med garn fra Spar. Det vil bare være flaut. Jeg mener, hva vil byfolket tenke om meg da, -om jeg tok med den veska her.

 

 

Ja, sånn sitter jeg og tenker i en kommunebil i dag, mens den kjører fra hus til hus, fra en pasient til en annen. Jeg ser på veska i setet ved siden av, og tenker; "Nei, hjemmastrikka turkise håndvesker duger ikke i hovedstaden. Oslofolk har stil, og skal man først reise dit, så må en kanskje holde en viss standard selv også."

 



Da det nærmer seg matpause, åpner jeg den hjemmestrikka håndveska, sånn bare for å konstantere at jeg ikke har matpakke med i dag heller. Men hva er det jeg ser?? Et helt eple ligger der, blant nødhåndarbeid og annet rot. Et helt spiselig eple har sneket seg med i den turkise hjemmestrikka veska i garn fra Spar. Er det mulig at jeg virkelig ikke trenger den turen inn på butikken i dag? Trenger jeg ikke ta turen innom kassa på Spar i denne matpausen her?

Jo, selvfølgelig, må jeg inn. Man skal jo både ha vått og tørt, i en matpause i det offentlige også. Så jeg puster lettet ut og hiver bilen på parkeringsplassen. Selvfølgelig må jeg på Spar. For en lettelse, -drikke må jo alle ha. Det forstår enhver av oss... også de med jobb i den offentlige sektor.

 

Og siden jeg likevel nå ble nødt til å stikke innom den butikken som heter Spar, så er det jo greit, at det akkurat der, finnes en løsning, på det veskeproblemet mitt. For jeg tenker jo bare mer og mer, på at jeg kan jo ikke reise til hovedstaden og skjemme meg bort med hjemmestrikka, turkis håndveske, strikka med garn fra den lokale Sparbutikken her.

Så jeg fyller opp kurven, og puster lettet ut. Nei, jeg skal da ikke reise til Oslo med en hjemmestrikka turkis håndveske

 



For nå har de fått påfyll på Spar, av et fantastisk knall rosagarn. Det er bare å få på pinnene, og hive seg rundt. Ja, skal den bli ferdig før turen til Oslo tar til.

 



#rosa #veske #hjemmestrikketveske #håndveske #hjemmelaget

Nei, man forhandler altså ikke om strikketøy, det er uhørt.

  • 15.02.2016 kl. 17:52

Jeg og min eldste datter skal reise bort sammen. Vi reiser på lørdag og blir borte en ukes tid. Ho er snart 18 og har bodd hjemmefra på hybel i halvannet år nå. Det føles nesten som om jeg aldri ser henne. Men nå reiser vi på tur sammen Det skal bli godt. Bare avslapping og kos. Vi skal bo noen dager hos familie og noen dager på hotell. Ja, bare kos og avslapping, -og strikking da.

 



Min datter er helt besatt etter å gjøre lekser. Det skal hun ha, "flink-pike"-syndromet er vanskelig å riste av henne, selv om jeg har forsøkt i mange år. Mens andre mødre betalte for antall seksere som ble utdelt på ungdomsskolen, lovte jeg ut 100 kroner for hver en toer hun våget å få. Det ble ingen sånne toer-hundrelapper på henne.

Derfor var jeg nokså klar på det i går. Da sa jeg til henne: "Du får ikke lov å ha med deg en eneste leksebok til Oslo. Jeg vil ikke se en eneste matte- eller kjemibok der". Og det sa jeg virkelig nokså BESTEMT og TYDELIG til henne. Jeg syntes det var godt å få det sagt og regnet med at det ikke var noe mer å diskutere. Men ho skulle til å protestere, ho åpna så vidt munnen, så jeg tilføyde raskt .... "neineinei, skal jeg betale turen, skal ALLE skolebøkene være hjemme". Sånn blir det bare. Det forble stilt.

 

Ja, jeg håpet i alle fall at det skulle forbli stille, at alt bare ble vedtatt og godtatt sånn helt uten videre. Men der tok jeg feil. For jeg hadde en sånn der svigersøster sittende ved siden av meg. Jo, som regel er det veldig fint å ha svigersøstre sittende ved siden av seg. Men denne svigersøstra mi er veldig klok, det kan hende at det har noe å gjøre med at hun er pedagogoisk sjef og sitter på skolekontoret i kommunen. Men det kan være noe hun bare er, fordi hun er den hun er. Vi kan jo kalle henne Liv-Karin for anledningen. Og ho lot det ikke være stille, ikke så veldig i alle fall.

Ho så rett på datra mi og sa: "Du vet at sånt kan forhandles om, du har sterke kort på hånden å forhandle med". Hjelp. JA, HO SA DET. Og det var da jeg kjente en inderlig trang til å sende henne svigersøsterblikket... ja, det der, "nå må du ikke si så mye klokt til datra mi, -blikk" Ja, det blikket som datra mi ikke skal oppfatte, men som svigersøstre skal forstå alt av. Jeg kan prøve å demonstrere det blikket her.

 

 

Men det ble litt vanskelig å sende det blikket, siden ho satt rett ved siden av.... Jeg kunne jo ha gitt henne et lite sidedytt, men det kom jeg ikke på i farta, for jeg hadde fult opp med å sende min datter et; "Nå må du ikke oppfatte hva hun egentlig mente-blikk" Ja, et sånt blikk er helt annerledes og mye mer uskyldig. Jeg kan prøve å demonstrere det her.

 



For man forhandler altså IKKE om strikketøy. Nei, der går grensen, bøkene kan ho klare seg uten, strikketøyet må jeg ha, ja, det her noe HELT annet

 

Men det datter-blikket, det virket. For ho sa bare; "Får ikke jeg ha bøkene med, får du ikke ha PC med, sånn at du får blogget" Phu.... blogge nei, det kan jeg klare meg uten. Og vi ler alle sammen .... og jeg puster lettet ut.

 

 

Det trodde jeg i alle fall, at nå var diskusjonen over, men det er en gang iblant sånn at svigersøstre absolutt skal UTDYPE så grådig. Og ho som vi for anledningen kan kalle for Liv-Karin, ho kan det der med å utdype også, ganske godt.... Så det ble presisert at muligens var strikketøyet et bedre forhandlingskort.

Jeg skjelver i klærne og kikker på datra..... og glemmer helt og gi ho ved siden av den der svigersøsterdytten i siden. Men heldigvis har jeg en svært forståelsesfull datter. Ho har forstått at strikketøy, det forhandler man ikke om. Nei, der går grensen, ho bare ser på meg og skjønner med det samme, at det finnes en grense for alt. Også for mammaer, -så ho forblir stille. Der går grensa for denne dama. Nei, man forhandler ikke om strikketøy. Det er uhørt.

 

#forhandlinger #strikkedame #strikkeavhengighet #håndarbeid #datter #svigersøster

 

Jeg strikker jo bare en kuvøse.

  • 14.02.2016 kl. 17:36

Den er forholdsvis grei, det at jeg strikker en kuvøse.

 

Infant incubator
Licensed from: AlexanderMorozov / yayimages.com





Nei, den ser ikke akkurat sånn ut. Men jeg strikker en kuvøse. De fleste skjønner det. Selv om jeg selv hadde litt vondt for å forstå.

 

Jeg har fått så mange gode råd for å løse det garnproblemet mitt. Ja, ikke sånne råd om hva jeg skal gjøre for å bli kurert garnahengigheten, men hvordan jeg skal bli kvitt problemet med at det flyter over av garn her.

 



Flere foreslo at jeg skulle strikke luer til for tidlig fødte barn. Og det kunne jeg jo godt ha gjort. Hadde det ikke vært for at jeg observerer at mange gjør det, og jeg var litt bekymret for at det ble produsert flere luer, enn det fantes små hoder som trengte dem. Men det kan godt hende at jeg tar feil der også.

Men så oppdaget jeg at det var noen som hadde strikket en kuvøse til Tanzania.... Da slo det meg, det har jeg lyst til, -har ikke sett mange strikka-kuvøser, og det høres kjempekult ut.

 

Ja, selv om jeg i perioder har litt tungt for det, så forstår jeg også at det er vanskelig å strikke sånne firkantige  babyhus i glass. Men jeg tenkte nok at en slags garnhus var det sikkert snakk om.

 

Etter litt leiting, fant jeg endelig denne linken. Og jeg kjente at det kilte i omsorgsgenet, -dette ville jeg virkelig gjøre. Strikke for livet, og jeg ville strikke en kuvøse. Det er det visst veldig mange før meg som allerede har gjort, ifølge denne siden.

 



Men jeg leter og leter etter den oppskrifta og bilder av de der strikkakuvøsene. Ja, jeg har som sagt forstått at jeg ikke kan strikke et lite glasshus, men en strikkekuvøse, ja, det må vel være et sånt hus av garn.

Jeg har vært på en nyfødtavdeling. Ja, i noen måneder for over 20 år siden var jeg i praksis på en spesialavdeling for nyfødte syke og for tidlig fødte. I den tiden lagde vi nyfødtreir. Vi pakket rundt de små, sånn at de skulle kjenne seg trygge og komfortable, -som om de lå i et reir. Jeg tenkte at disse kuvøsene, sikkert var sånn reiraktig. Men det er tross alt ganske så mange år siden, så jeg hadde på følelsen at det er ikke det som gjelder nå i mer moderne tid.

MEN TROR DERE JEG FINNER NOE?? Nei, det er fryktelig mye snakk om kuvøser og jeg laster ned en link med oppskrifter. .. og det jeg finner jeg på denne filen, ja, siden det er en gratisfil, drister jeg meg til å gjengi det her.

 

 

Ja, det  står vitterlig at jeg kan strikke en kuvøse, og  hvor mye garn som skal til, men hva tror du jeg finner etter det? Oppskrifter på teppe og genser og lue og sokker..... Det var da voldsomt så dårlig jeg er til å finne kuvøseoppskrifter på dette nettet, så jeg gir opp og legger ut en aldri så liten kommentar på ei velkjent strikkeside på facebook. Ja, der la jeg egget, VIRKELIG, der dreit jeg meg litt ut ja..


Og det er såpass flaut at jeg har bestemt meg for å holde helt tett om det. JEG SKAL IKKE FORTELLE DET TIL EI SJEL, -ingen. For det er jo DETTE som er kuvøsa!!! Da jeg forstod at teppet, genseren, lua og sokkene, til sammen er KUVØSEN, så tenkte jeg DET ER JO GENIALT, alt dette til sammen holder babyen varm og komfortabel, som ei kuvøse. Men det skal visst ikke være så lett å forstå for en middelaldrene sykepleier som pakket tepper rundt nyfødte for over 20 år siden. Så akkurat det, ja, det må jeg jo bare holde tett om.

 

Men jeg setter i gang, i 100 % babymerinoull, for kuvøse skal det bli. Og jeg begynner med teppet.

 


Og gjett om det har vært en effektivt løsning på garnproblemet mitt. Ja, det må jeg si. Så effektivt var det på restegarnlageret, at jeg ble nødt til å oppsøke en garnbutikk for å skaffe litt mer. Litt mer Baby merino ull må til når man skal strikke en hel kuvøse.

 



 

 

#Strikkforlivet. #Prematurstrikk #garnlager #restegarn #strikk #babystrikk  

Hvem tar vel på seg et helt GRUSOMT strikkeoppdrag?

  • 13.02.2016 kl. 14:18

Ja, hvem gjør vel sånt noe tøv? Hvem setter seg vel ned for å strikke verdens styggeste skjerf, bare for at en blir spurt om det... 

 

 

Og i tillegg skal det være laaaangt. Ja, snurres mange ganger rundt og rundt og rundt. Ja, og helst en gang til -rundt om.

Sånt gjør ikke jeg, nei. 

Ingen begynner vel med sånt noe to dager før det skal brukes? Bare for at noen spør om det? Nei, det er jo ikke noe lurt. To dager før det skjer. To dager før kampstart.

Ingen er så dum. Ikke jeg i alle fall. 

 



Så det er vel ikke denne dama som strikker på verdens styggeste skjerf, nesten hele den natten. Ja, den natten ho igjen tenker; "jeg kan jo sove i morgen.....", og tar helt feil, enda en gang. 

Nehei, ikke jeg, nei. 

Bare fordi det er samme gjengen spør igjen? Ja den gjengen, som i fjor på denne tiden etterspurte et hekleoppdrag, et hasteoppdrag i stor skala og som kan leses om her. 

 

 

De gærne kollegaene som som lager bråk og opptøyer og skaper seg igjen og igjen og igjen.... Denne gangen som minions-pøbler.

 



 

Ja, hvem er en sånn idiot som strikker ferdig neste natt... og fester tråder .....  og tenker; "jeg kan jo sove i morgen", og tar helt feil, nok en gang. 200 tråder sånn cirka.  

Det er jo bare for dumt, sånt gjør ikke fornuftige damer. 

Bare for at sjefen vår fortjener et langt, GRUSOMT sjerf som kan snurres rundt og rundt og rundt. Og helst rundt igjen.

 



Sånn at hun for en gangs skyld skal få lov å sjefe litt... som "GRUSOMME MEG" på kanonballturneringa. Den som gikk av stabelen i går kveld.



Sjefe over alle de der uregjerlige minions-pleierne som surrer og svimer og lager masse bråk... igjen. Se Så GRUSOMT hun sjefer.

 


Ja, å gjøre sånt noe er bare dumt. Og dum, nei det er iallefall ikke jeg... nei!

 

 

 

 

#Grusommemeg #hjemmesykepleien #strikking #nattestrikk  #turnering

Utrolige ting kan skje mens man venter

  • 12.02.2016 kl. 17:05

Der har han fått på seg #strikkeskjerfet. ENDELIG. Nå kan han trygt dra hjemmefra når som helst uten å gjøre skam på verken Minion-Bob eller noen andre. 



Skjerfet ble ferdigstrikket i dag, midt mellom Nordlandssykehuset i Vesterålen og heimen vår i Bø. Ja, det fikk noen omganger på et venterom også.

 



Det blir egentlig ganske mye bilstrikk og venteromsstrikk på meg. Ja, for det har seg sånn at en lege plutselig fant ut for noen år siden at denne dama ikke bare var en sutrete, frustrert og sliten småbarnsmamma, men faktisk hadde en kronisk, arvelig bindevevssykdom. Ja, DA begynte plutselig en masse undersøkelser, Det var ikke måte på. De skulle putte kameraer i både nevnelige og unevnelige kroppsåpninger, til stadighet ble jeg tromlet i CTog strålet på røntgen, og ultralyder av all verdens klaffer som kanskje kunne befinne seg i kroppen min, ble utført. Ja, DA startet det. Og når jeg egentlig trodde jeg var ferdig med alle de undersøkelsene, ja, så begynte KONTROLLENE. Det er en evig runddans fortsatt. Phu, ja det er nesten til å bli sutrete, frustrert og sliten av.

 

CAT Scan Machine
Licensed from: alexei171 / yayimages.com


Men det er jeg ikke. Selv om det blir mye reising og mye venting, så har jeg fått en utrolig gave, og det er gleden av strikketøy hvor som helst. Jeg strikker på flyplasser, i fly, i bil (hvis jeg da ikke sitter bak rattet i fart) og ikke minst på VENTEROM. Så jeg ser på det som verdifull tid det også, ikke bortkastet i alle fall. Det er de der undersøkelsene jeg gjerne kunne vært foruten.

Og kom ikke å fortell meg at det ikke er flere som har oppdaget verdien av å strikke mens man venter. Nei, det er ofte det, at jeg støter på andre venteromsstrikkere. Det syns jeg er kjempefint. For det er så lett å bli kjent med andre mennesker når de også strikker. Og jeg som kanskje er litt overkant interessert i å bli kjent med nye mennesker, får en fantastisk mulighet til å ta kontakt.

Ja, for det er jo ikke så lett å bli kjent med andre på et venterom der det ikke er noen med et håndarbeid i fingrene. Nei, hva i all verden skal man si? En kan liksom ikke si; "Skal de putte et sånt kamera opp i rompa di også, Ja, har du fått tømt tarmen skikkelig da?" Nei, man kan jo ikke si sånt uten videre. Ikke uten at det ble ganske kleint.

Da er det betydelig lettere å komme i kontakt med noen som holder i et håndarbeid. Det er bare å si noe sånt som; "Å, for et fint garn du strikker i, er det fra Sandnes?" og plutselig prater en kjenning og det føles som om man kan fortelle hverandre det meste. Ja, det kan lett bli til at man får vite om tarmen er tømt og sånn også, men det blir liksom på en litt hyggeligere måte.

Så da jeg var ferdig på venterommet i dag og alt det der man gjerne må gjennom når man har sittet på venterom en stund, ble det avslutning på skjerfet. Plutselig bare lå det ferdig avfelt i fanget, i en sliten opel midt mellom Nordlandssykehuset og hjemmet.

 



Og ennå var det langt igjen.... Men hva gjør vel det? For jeg har nemlig en kjempegod håndveske, ja, dere husker den trøbbelveska,- i akkurat passe størrelse. Den er super til å romme reserveløsninger.

 



Og snart, ja, det tok ikke lange tiden, - snart var jeg i gang med et nytt bilstrikk.

 



 #venterom #undersøkelser #strikk #håndarbeid #kontakt

NEI, JEG ROTER IKKE, JEG RYDDER!!!

  • 11.02.2016 kl. 10:19

I går rydda jeg. NEI, JEG ROTA IKKE, jeg rydda. Ja, for det du ser her, har ingenting med roting å gjøre. Nei, her foregår det rydding. Det kan alle se. Og det er ikke til å spøke med. For å rydde i garn, er en svært utfordrende og krevende oppgave. Da skal du ha godt hodet, og tunga skal være på rett plass.

 

 

Har egentlig planlagt den ryddinga i flere dager, og årsaken lå her...

 


...i det garnet som mannen min henta på kiosken. Ja, ikke spør, på KIOSKEN, der stod det i en pose, og var visst myntet på meg. Men jeg fikk det kjempebillig, altså, og det er et nydelig alpacagarn, det bare mangler sånn lapp rundt midjen.

Uansett, det viste seg at det ble helt umulig å få det presset inn i en av garnskuffene. Ja, STOPP er STOPP, og på bordet sammen med det ferdiglagte puslespillet, nei der kan det jo ikke ligge i all evighet.

Så det var nesten påkrevd, -den ryddinga, altså.

 

DET ER BARE DET AT JEG ER SÅ VELDIG DÅRLIG PÅ Å RYDDE I GARN. Det er ikke fordi jeg er spesielt lat eller at jeg ikke rydder så mye ellers. Nei, jeg er egentlig ganske god på det å sortere og kategorisere. Det er bare det at når akkurat det skal gjøres med garn, ja, så blir det helt KAOTISK i hodet mitt. For etter over 30 år i garnforbrukerbransjen, så må jeg bare si,  DET ER UMULIG Å FÅ ET SYSTEM Å SORTERE RESTEGARN ETTER.

I kjøkkenskuffa, der er det lett. Ostehøvler ligger inn under kategorien ostehøvler. Kakespader ligger inn under kategorien kakespader. Det der det kan jeg også klare.

 


Ja, nå kan det se ut som om vi spiser veldig mye kaker. Men det gjør vi altså ikke, vi har bare veldig mange kakespader.

Men å rydde i kjøkkenskuffa er altså lett. Slikkepotter sorteres inn under kategori slikkepotter.

 



Men når det gjelder restegarn. Ja, da blir de der kategoriene helt kaotisk for meg.

For hvilke kategorier sorterer man garn inn under? Kvalitet? Farge? Bruk? Og innenfor kvalitet foreksempel, kan det jo underkategoriseres i både bruk og farge, men inn under farge, kan det jo egentlig også underkategoriseres både i kvalitet og bruk, og mange andre kategorier. JA, VÆRSÅGOD, BLI SPRØ!!

 

Men jeg starta fint med å sortere tynt bomullsgarn, for seg. Ja, det blir jo kategori Tynt bomullsgarn. Den er grei. Og tynt bomullsgarn, er jo som oftest babygarn da. JA, DER KOM DEN!! Ok, jeg forandrer på det da, -til kategori Babygarn.  Så sorterer jeg inn alt babygarn jeg kan se, og plutselig er mesteparten av det som i utgangspunktet var tynt bomullsgarn, blitt til tynt ullgarn, med innslag av bomull. Og nesten halvparten av alt garnet mitt går inn under den kategorien.... SÅNN KAN JEG JO IKKE HA DET!!! Å hive halvparten av garnet inn under EN kategori, er IKKE rydding. NEI, det er ikke rydding, det er bare TULL.

Så jeg må lage nye kategorier, helt klart!!  Det blir kategorien Barnebarngarn hvis det blir en jente.

 



Og den var jeg ganske forøyd med. Men da må man ha en kategori for det andre kjønnet også. Barnebarngarn hvis det blir en gutt.

 



Og jeg er forholdsvis godt fornøyd med den også, til jeg kommer på at det meste i denne kategorien, er det garnet jeg brukte i den kjolen jeg strikket til meg selv i sommer!!!! Jommen sa man guttebarnebarn!

 



Jeg svelger unna, og bestemmer meg, - for å ikke ombestemme meg.

Og er det guttefarger, og jentefarger, så er det også, sånne farger som må inn under kategorien Barnebarngarn hvis man er usikker på om det blir gutt eller jente.


Da må jeg være fornøyd, da, for jeg har en følelse av at disse kategoriene blir liggende urørt i ganske mange år ennå.... Hvis jeg ikke forandrer på det da, og sorterer inn under kategori Babygarn hvis man er usikker på om det blir gutt eller jente. Da kan jeg jo bruke det til hvilken som helst baby, om man er usikker på om det blir gutt eller jente, da..

 

Og utover dagen blir mange flotte kategorier laget.  Her e for eksempel Tror det er Sisu, men ikke helt sikker-kategorien.

 



Nesten helt sikker på at det er Nepal, men kan brukes til puter om jeg kjøper en ny fin bunnfarge-kategorien.



Her er kategorien Pusigarn, -stort sett.



Og da jeg var på mitt mest utbrende, sent i prosessen, ble det bare kategori Rødt.

 


Og enda ble det mange, mange andre kategorier, og sprøere og sprøere ble jeg.

Men å kaste, ja, det er jeg ikke særlig god på, i alle fall ikke når det gjelder garn, da. Men på slutten ble det påkrevd. Noe måtte bare i søpla.

 



Og godt var det, ellers så hadde det jo aldri blitt plass til alt det det skulle bli plass til....

 

Det rare er bare, at da jeg våknet i morges, så lå det noe fint alpacagarn på bordet, sammen med det ferdiglagte puslespillet.... Og uansett hvor mye jeg forsøkte, så var det plent umulig å få det presset inn i de fint kategoriserte garnskuffene....


#restegarn #garn #garnopprydding #rydding #kategorisering

 

 

Nei, sånn kan du altså ikke gå kledd ute blant folk, kjære!!

  • 10.02.2016 kl. 12:48

Vet dere hva som skjedde her forrige dagen? Nei, hvordan kan dere vel egentlig vite det? Har ikke fortalt ei sjel om det, -ennå. 

Det var en sånn dag som kom etter en sånn natt der jeg hadde hatt omgangssyken. Ja, dere vet, en sånn natt der jeg bare måtte strikke omgang på omgang på omgang. Jeg var selvfølgelig ganske trett den dagen, så mannen min dro avgårde på et viktig kurs, sånn før jeg helt hadde våknet. Men det skal jeg si, da han kom hjem senere på dagen, ja da var jeg våken. Jeg ble i alle fall lys våken da jeg fikk se ham. Han hadde vært ute blant kolllegaer og andre seriøse fagfolk, og se hva han hadde tatt på seg!! Ut, på kurs i regi av Aleris, seriøst,-kjære!?? GÅR DET AN?



Ja, dere ser det, dere også, ikke sant? Tenk å gå sånn kledd ute blant folk. UTROLIG!! Jeg ble så overrumplet av det jeg så at jeg ble nødt til å sende ham blikket. Ja dere vet, det der "nå-er-jeg-veldig-misfornøyd-med-hvordan-du-går-kledd, -KJÆRE"-blikket . Et sånt blikk som sier alt, men som ingen andre enn kjæresten skal oppfatte. Jeg kan prøve å demonstrere det her.

 

Ser dere? Gjør dere? Ja, i så fall er det et ganske mislykket forsøk, for med et profesjonelt "Jeg-er-veldig-misfornøyd-med-hvordan-du-går-kledd,-KJÆRE" -blikk, så er det bare den utsatte som skal se og skjønne. Ja, forstå at; "Jeg-er-veldig-misfornøyd-med-hvordan-du går-kledd, KJÆRE". Og det er et viktig blikk å kunne. For det er jo veldig avgjørende at de rundt bare oppfatter; "Å, for et harmonisk og kjærlig ektepar, -ingen konflikter, overhode". Samtidig skal altså han "kjære" forstå den der misnøyen, slik at det blir rettelse av udåden. Ja, det blikket er en konekunst det, vet dere.

 

 

Og etter at jeg hadde sendt ham blikket både en og to, kanskje tre ganger, så måtte jeg bare si det til ham. "MEN DU KAN DA IKKE GÅ SÅNN KLEDD UTE BLANT FOLK. KJÆRE, VAKRE VENE, DET ER JO ET DRITKJEDELIG SKJERF!!!!!".

 



Ja, dere ser det dere også? IKKE SANT? Stakkars minion-Bob, tenk å sitte på toppen av et så kjedelig antrekk. Det passer seg da ikke i det hele tatt. Men han kjæresten min, han ble ikke så veldig snurt av at han hadde fått blikket, for han hadde tenkt tanken selv, men hadde gått gjennom alle skjerfa samme morgenen og funnet at ikke et av dem var en minion-Bob verdig. Og siden nå det en gang var frostgrader, så var det bare å ta et og håpe det beste.

I akkurat slike tilfeller, er det litt godt at det er ei i dette huset som har garderoben full av garn. Restegarn til nødsituasjoner. Og dette var nøden i sin grufulle tilstand. Jeg tok Bob med meg og sammen gikk vi gjennom aktuelt skjerf-materialet.



Like etter var jeg i gang med pinnene. Det måtte gå fort, for hvem vet når kjæresten skal ut igjen, blant folk, -seriøst!

 



Og godt er det, for, nei, sånn kan du altså ikke gå kledd ute blant folk, kjære.

 

 

 

 #Blikk #Seriøst #Minionlue #Strikkeskjerf

Noen har kødda med strikketøyet mitt.

  • 07.02.2016 kl. 12:10

Se hva som møtte meg da jeg kom hjem fra jobb i går. Ja, det er helt sykt ekkelt. Noen har kødda med strikketøyet mitt!!!


En sabotør av den virkelig fæle sorten. Det er nesten som jeg ikke kan tro, at noen har kødda med strikketøyet mitt. Er det for mye forlangt at det får ligge i fred, mens jeg bidrar med mitt i den offentlige sektor? Ikke sant, Michel, dette er for galt, at noen bare tar seg til rette og lager knuter på strikketøyet mitt?

 



Alt jeg ønsket var en koselig lørdagskveld, en kveld uten særlig forviklinger. En sånn kveld familien pleier å ha, med senkede skuldre og godterier på bordet. En kveld med godfølelse og håndarbeid.

 

.

 

Og se hva som skjer igjen og igjen. Det knyter seg for strikketøyet mitt. Jeg sliter og løser opp og forbanner han som har kødda i kveld.

 

 

Og akkurat når jeg har fått opp den ene vasen, så setter han inn en ny. På nytt og på nytt og på nytt igjen. Det eneste jeg vet er at pulsen stiger og irritasjonen slår til.... eh...på nytt og på nytt og på nytt igjen.

 

 

Og akkurat i det jeg tenker på å gi opp, og bare legge det bort og finne et nytt. Så ser jeg på det jeg har fått til, og tenker at det her, ja, det her skal jeg greie. Jeg skal stå han av, til tross for den sabotøren som kødder med strikketøyet mitt.

 




Jeg fatter mot og kjemper imot. For strikkedamer som meg, sindige eller ei, vet hva som må til når noen kødder med strikketøyet mitt.

 

 #kødd #strikketøy #knuter #hjemmelaget #håndarbeid.

Bare EN tilbakeomgang

  • 06.02.2016 kl. 00:21





I dag hadde jeg formiddagen helt for meg selv. Bare meg. Gradvis, ettersom det lysnet ute, gikk det opp for meg at dette kom til å bli en strålende vinterdag. Ja, en dag, helt perfekt til å komme seg ut på tur. Jeg bestemte meg raskt, og det var en sånn bestemmelse som var klinkende klar og vedtatt helt uten protester fra meg selv.

Jeg gikk ut på verandaen og virkelig nøt synet av et vakkert vinterlandskap og gledet meg til å komme meg ut på en god tur. Nå var det bare å finne frem varme turklær.

 



Men det er bare det, at når jeg skal inn fra veranaen, i gjennom stua, så må jeg på et tidspunkt, passere salongbordet. Det er der strikketøyet og garnet mitt ligger. Ja, alt det der som enkelte her hjemme gjerne beskriver som rot, noe som for meg er helt uforståelig. 

 



Jeg har fått et par armer inn på en pinne med bol, 423 masker på en pinne i størrelse 2,5. 423 masker som skal strikkes frem og tilbake. Jeg skal bare ta en bitteliten titt på arbeidet som er gjort. Bare et glimt, før jeg raser ut på denne turen som jeg HELT SIKKERT skal ut på.

Og når jeg ser, tenker jeg."Det hadde jo vært fint å bare ta en omgang, med noe mønsterfarge, bare for å se om det blir bra. En omgang går jo raskt." Så det gjorde jeg, men alle som ha strikket 423 masker på pinne 2,5 i mønster med to farger, vet at så fort gjort er det ikke. Men det er når pinnen er strikket ut, at jeg tenker; "Lurer på om jeg ikke bare skal ta EN tilbakeomgang, før jeg går ut, sånn at jeg får sett litt bedre hvordan dette mønstret tar seg ut". 

Og for alle som har forsøkt å strikke en tilbakeomgang, med 423 masker på pinne 2,5, vet at det ikke går særlig fort. Nei, for har en fremoveromgang gått sakte, så går en tilbakeomgang sakte på en enda saktere måte. Så det tar litt tid, det kan man trygt si. 

Men da jeg endelig kommer ut omgangen, ja, den tilbakeomgangen, så skal jeg se det hele forfra, og jeg skvetter godt til og utbryter; "Men det var da voldsomt så flott dette ble da, Tone, ja nå overrasker du meg". Og litt sjarmert av all den selvskryten, fant jeg ut, at før jeg går ut en tur, så tar jeg en rask fremoveromgang. Ja, for jeg vet jo at en sånn omgang tross alt er raskere enn en tilbakeomgang, selv om den nok er raskere på en sakte måte. 


Det så var litt dumt da, var at jeg fant på at jeg skulle koble på en blåfarge. Og det vet alle som har strikket 423 masker med tre farge, at det tar litt tid. Kanskje ikke så lang tid som en tilbakeomgang, men den er ikke særlig rask heller. Mer sånn sakterask på en spesielt sakte måte. 

 



Og da jeg endelig var kommet ut pinnen, sa jeg til meg selv.; "Nå er det tur, og det blir veldig flott". Og så reiste jeg meg, nei, det er ikke tull, jeg reiste meg og gikk ut i gangen og fant frem turklærne og tursko.

 

Men det hadde tatt litt tid med de fremoveromgangene og den bakoveromgangen, så jeg var sannelig blitt litt sulten. Men jeg har jo ikke tid til å spise noe nå, nei da rekker jeg jo ikke ut før sola går ned. "Det kan du skrive opp at det ikke blir tid til", sa jeg til meg selv. Men så tenkte jeg at  jeg kan jo fikse en kopp kaffe, bare en i full fart før jeg stikker på tur. Gud, så deilig det skal bli, tenkte jeg, -ja, den turen, altså, og gledet meg stort. 

 



Det er bare det at det er litt kjedelig å drikke kaffe uten å ha noe å gjøre, så jeg fant ut at jeg godt kunne ta en sånn tilbakeomgang, mens jeg drakk. Bare EN tilbakeomgang mens jeg likevel var opptatt med å drikke kaffe.

 



Så jeg startet på den tilbakeomgangen, og det vet alle som har strikket 423 masker med pinne 2,5 på en tilbakeomgang, at det går iallefall ikke fortere enn sist gang. Derfor tok det litt tid. Så kaffen ble faktisk helt glemt. 

Da jeg kom ut den tilbakeomgangen og skulle snu strikketøyet, kvapp jeg til noe så durabelig, for det ble da overraskende bra. Det var da helt umulig og ikke ta fatt på en runde til. Ja, for det vet alle som skvetter til når de har gjort det så bra, at det er helt mulig å ikke fortsette.

 


Så det blir faktisk noen fremoveromganger som går rimelig fort på en sakte måte, og noen bakoveromganger som går sakte på en betydelig saktere måte.

 



 Og solen forsvinner, uten at jeg helt merker det denne dagen.




Med ett kvepper jeg til igjen. Ja, det er ikke pga det er blitt så vakkert. For jeg har i grunnen vent meg til at jeg kan godt like det strikketøyet. Nei, jeg får øye på klokka, det er10 minutter til seinvakta mi starter.

Jeg hopper inn i arbeidsantrekket og kort tid etter sitter jeg i en kommunebil, mens det mørkner rundt meg,

 



........og tenker over hvor det ble av den turen, som jeg HELT SIKKERT skulle ut på i dag. På denne flotte vinterdagen.

 

#omgang #strikk #strikkehverdag #vinterdag.

 

Den fryktede omgangssyken

  • 03.02.2016 kl. 17:13



Jeg er dessverre blitt rammet av den fryktede omgangssyken. Jeg forstod det ikke egentlig før i natt. Jeg ble sittende oppe lenge etter at lysene var slukket i husene rundt oss. Totalt ute av stand til å finne senga, gikk det opp for meg, jeg var rammet av denne fryktsomme sykdommen -OMGANGSSYKEN. Jeg bare måtte, -strikke omgang på omgang på omgang.

 



Og som vanlig, når man innser at man er blitt rammet av en kronisk og alvorlig diagnose, er det Doktor Google som gjelder. Jeg så det helt nødvendig å finne ut mer. Det var bare å koble seg på nett. Og hva fant jeg?

 

Det meldes om en stor oppblomstring, både lokalt og nasjonalt, av tilstanden, som allerede har fått store samfunnsmessige konsekvenser, for ikke å snakke om alle de personlige lidelsene.

Det er foreksempel kommet klager fra flere pårørende, særlig ektemenn som ikke har sett det holdbart å være tvunget til å legge seg alene kveld etter kveld etter kveld. Flere av disse personene har gitt uttrykk for et sterkt behov for personlig støtte og hjelp i en svært vanskelig tid.

Helsesøstre over hele landet slår nå alarm. Unger, helt ned til tenårene, har fortalt om forvilelsen med å måtte stå opp til synet av garn og strikketøy flytende utover i sofa og på salongbord. Sånne belastninger kan være store å forholde seg til for barn som trenger trygge rammer og forutsigbarhet i hverdagen.

 



Ikke nok med det, fra arbeidsgivere, meldes det om ansatte med sløve blikk og som i økende grad må innta store mengder koffein, for i det hele tatt å fungere. 

Det kan se ut som at det største symptomtrykket, befinner seg på nattestid, men man kan også oppleve suget etter omgang, på omgang, -på omgang, på dagtid også. 

De lærde strides om årsaken til tilstanden og debatten går i sosiale medier. Enkelte professorer hevder at omgangssyken er en direkte følgessykdom av gleden ved å lese strikkebøker, mens andre igjen hevder at sykdommen er arvelig, nedarvet fra omgangssyke mødre.

Jeg forstår det dessverre slik at ingen legemidler er foreløpig tilgjengelig for tilstanden, men det varsles fra flere hold at der finnes enkelte lyspunkt for de rammede. Behandling er under utvikling og utprøving, men er kun testet av et fåtall av de som lider. Og siden dette var en rene blindtest, er det usikkert på om man virkelig har klart å se det totale bilde av tilstanden.

 

Likevel, her er noen av de rådene som ser ut til å ha effekt for å dempe symptomer, og dermed gjøre skadene og følgesstilstandene mindre uttalte.

1. Innta en enhet Cognac hvert 15. min inntil det går såpass i surr at man mister tråden. Her kan man godt bruke av den billige typen, da det kan gå med en hel del. Før inntaket starter, er det lurt å hente ut en dyne fra soverommet, fordi søvn har en tendens til å inntre kort etter at full effekt er oppnådd.

 



 2. Unngå å starte opp med håndarbeid i morsomme og inspirerende mønstre, som fort kan føre til en tvangsaktig drift til å se det vokse. Dette gjelder også for flotte farger og garn som er godt å strikke med.

 



3. Ta 2- 3 tabletter med avførende virkning, 8-10 timer før normal leggetid. Dette har ikke særlig effekt på behovet for å ta omgang på omgang, men det er likevel lite sannsynlig at man får muligheten. Dog har denne behandling ikke vist seg til å dra i en positiv retning for å unngå de sløve blikka på dagtid. 

 



Siden behandling foreløbig er på forskningsstadiet, ber kilder fra Folkehelsen om at de som ønsker å utprøve rådene, gjør det i nært samarbeid med fastlege, barnevern og helsestasjonen.

Men først og fremst, SØK HJELP.

 

 

#Omgangssyken #Strikkedilla #Håndarbeidsglede. #Håndarbeid

NEI, VI TRENGER INGENTING. -bortsett fra de 5 trepinnene, da.

  • 31.01.2016 kl. 18:47



Vi trenger ingenting. Nei, vi skal ikke ha noe. Det vet dere og det vet jeg, at denne Harstadturen ikke en en shoppingtur. Nei, det er en kjærestetur. Da er det kjæresterier som gjelder, IKKE shopping. Vi trenger jo INGENTING. Der er jeg sikker, HELT sikker. Det eneste må være noen pinner, 5 små pinner, slik at jeg får gjort noe med alt det restegarnet som ble dratt med på kjærestetur til Harstad.

 

 

Det er jeg og kjæresten enige om også. Vi har alt vi trenger. Men så sa han plutselig utpå dagen i går; "Tone vi trenger å lufte hodene". Ja, der kunne jeg forsåvidt være enig. Det kan bli litt lite med frisk luft på et hotellrom i Harstad. Og jeg tar jo sånne klare beskjeder til etterretning, trer på lua og rusler ut på verandaen for hodelufting.  


Ja, det tok faktisk en god stund før jeg forsto at hodelufting ikke hadde noe med frisk luft å gjøre. Det ble forklart, flyktig og svevende, men dog; hodelufting, det gjøres best på et kjøpesenter. Og må man, så må man. Før vi dro, var vi HELT ENIGE, vi TRENGER INGENTING. Ja, bortsett fra hodelufting og muligens fem trepinner.

 

Men da jeg stod på Claes Ohlson, så jeg at jeg hadde tatt HELT FEIL. De lampene er akkurat det vi TRENGER Ja, to sånne for å bytte ut de der to slitne, gamle som henger i heimen. Det MÅ vi ha!!!


Og prisen, tja 299, ikke så verst. Men for dyrt til at vi kjøper dem nå. Nei, de som henger, henger der godt. Vi kan klare oss uten litt til.

 

Men videre ser jeg noe som er nesten litt prekært. For stavmikseren der hjemme har tatt kvilen og minneordene over den er allerede lest. Høyt savnet ble den også. Denne TRENGER vi virkelig.


Og prisen, tja 299. Det er kanskje ikke helt tiden for en slik investering nå. Nei, vi har jo klart oss uten i noen uker, og kan sikkert klare det litt til.

 

På Vera Moda lå de der, på rekke og rad. Buksene i perfekt formdyktig stretch. Og jeg tenkte at det, ja, det TRENGER jeg virkelig. For den dongerien jeg har, er for gammel til  vise seg ute blant folk i. Den strammer også av en eller annen grunn på de utroligste steder på kroppen.


Og prisen, tja, 299, er nå ikke så verst. Men så kom jeg på, jeg går jo så sjelden i bukse. Jeg trenger det egentlig ikke, å investere i en sånn sak akkurat nå. Nei, den kan nok vente, til senere en gang.

 

Mens vi foretok hodelufting på kjøpesenter, forstod jeg det klart, ja, det var virkelig mye vi TRENGTE.

Se bare her:

 

 



 





Men ingenting var så prekært at vi ikke kunne utsette det, en stund til. Så vi handlet virkelig ikke, ikke en eneste ting av det vi TRENGTE.

 

Vi skulle bare få tak i noen trepinner, vi, -så var hodeluftingen over. Ja, jeg måtte jo ha sånne pinner da. 5 trepinner som kan brukes til restegarn på et hotellrom i Harstad. Nille har kanskje sånt. Ja, Nille må til. Bare se!!!

 


NEI, NEI, NEI, IKKE TIL VENSTRE, DRA BLIKKET TIL DEG, TONEKONE!! PINNENE ER TIL HØYRE, HØYRE!!!

Og med skrått blikk konstaterer jeg, pinner til høyre, og garn til venstre. Og hodet trekkes mer og mer over til jeg oppdager skiltet.....



HVA???!!!! UTROLIG. Dette kan vi virkelig ikke gå glipp av. Ja, noe sånt sier jeg til kjæresten, som ser spørrende på meg. "Kjenn, Roy, kjenn på det garnet, så DEILIG!!! " Og kjæresten kjenner og ser spørrende på meg. "Er det ikke noen flotte farger, Roy?". Og kjæresten ser på garnet og så ser han spørrende på meg.

 

Mer er det vel ikke å si. For jeg kjenner det jo på meg. Jeg TRENGER det. Og sånt kan vi ikke la gå fra oss.



 Det ble bare 316, til sammen. Og det er ikke så mye, når man virkelig TRENGER det.

 



#Garndilla #Garn #Garnavhengig #Detgodeliv #hjemmelaget

The Beauty and the Beast.

  • 30.01.2016 kl. 12:14

Han var bra heldig han Royen min, at jeg tok hekletøyet med meg på kjærestetur til Harstad. Han har nemlig lenge ønska seg ei BOB-lue, Ja, en lue av han miniontypen som bare er happy og glad. Det fikk han. I tillegg overraska jeg han med ei monsterkjærring.

 

 

Ja, vær så god, bare hyggelig du, ingen årsak. Å få ei monsterkjærring til frokost er ikke alle forunt.  

 

Men flere luer blir det ikke i Harstad, Nei, for det var egentlig til å bli lei av, å hekle på sånne minionsgreier. Ja, møkkalei av akkurat det i grunnen.

Og det var litt dumt, for den kontstrikka væska mi, ho hadde tatt med seg noe så uhorvelig mye til restegarn på kjæresteturen vår.. Ja, jeg oppdaga det allerede i går kveld, at oppi det var det rikelig av den sorten.



Hva gjør vi med sånt?

Jo, mens kjæresten studerer mord, leter den fiolette monsterkjærringa etter flere ideer til sysselsetting på kjæresteturen i Harstad. Sånt kan det fort bli FamilieDrama av.

 

 

Og se hva hva ho finner? Det ultimate tidsfordriv på en hvilken som helst kjærestetur.  Romantiske pulsvarmere på et hotellrom i Harstad. . Perfekt!!!

 

MEN JEG HAR JO IKKE STRIKKETØY MED MEG PÅ KJÆRESETUR TIL HARSTAD.!!! JA, JEG EIER DA ET SNEV AV DEN FOLKESKIKKEN JEG VAR BLITT FORTALT.!!!!

 

Meeeeen, ........det kan da ikke være så altfor galt og anskaffe seg en pinne eller fem når vi likevel skal på butikk. For en ting er hva man tar med, noe helt annet er hva man anskaffer seg mens man allerede ER på en kjærestetur i Harstad.

Så nå går vi ut, The Beauty and The Beast..... -vi går romantikkens æren...



 #Minion #Minionsluer #hjemmelaget #hekling #håndarbeid #romantikk

 

 

TONE, DU BØR IKKE TA MED DEG STRIKKETØYET PÅ KJÆRESTETUR TIL HARSTAD.

  • 29.01.2016 kl. 20:18

 

Det sa ei venninne til meg for en god stund siden.

Ho sa; "Tone, du bør ikke ta med deg strikketøyet på kjærestetur til Harstad!!"  Ja, det sa ho jammen.

 



Nei, nei, nei, ho brukte jo selvfølgelig ikke akkurat de ordene. Nei, ho venninna mi vet hva ho gjør, og er av det slaget som vet hvilke ord som VIRKER. Og ho syntes vel ikke det var noen vits å få meg til å gå helt i vranglås.

Så ordene hun brukte var; "Tone, hvordan hadde det vært for deg å legge strikketøyet hjemme når du drar på kjærestetur til Harstad?".

Og det var det helt greit at ho sa, siden ho sa det sånn, og fikk roa forsvaret mitt betraktelig.

Men jeg er ikke helt fremmed for virksomme ord, jeg heller, så jeg SKJØNTE det nok. Ja, jeg skjønte det egentlig med gang, -budskapet var; "Tone, du bør ikke ta med deg strikketøyet på kjærestetur til Harstad".

Men siden ho brukte ordene; "Tone, hvordan hadde det vært for deg å legge strikketøyet hjemme når du drar på kjærestetur til Harstad?", og ikke det der andre, så fikk det meg til å høre etter og ikke avvise forslaget helt.

 

Jeg og kjæresten, ja, han jeg har vært gift med i snart 20 år, pleier å ha sånne kjæresteturer. Vi drar ikke så langt. Vi drar ikke til Venezia eller Roma eller andre steder som er kjent for svermerier. Nei, vi kjører til Harstad, og låser oss inn på et hotellrom. Et hotellrom med denne utsikten her.

 



Det gjør vi flere ganger i året, og det har vi gjort i mange år. Og det virker helt utmerket, for oss to. Hvem trenger vel Roma og Venezia, -vi trenger hverandre.

Poenget er å være oss sammen, helt uten alt det vi til daglig er opptatt av. Ja, sånn som unger, jobb, husvask, matlaging, -ja, lista er lang. Og de siste gangene har vi vært uten strikketøyet mitt også. For jeg fikk jo klar beskjed: "Tone, du bør ikke ta med deg strikketøyet på kjærestetur til Harstad", ja, selv om ho ikke brukte akkurat de ordene da.

Så da jeg pakket i natt, så gikk jeg å tenkte på dette, hva er egentlig greit å ta med seg på kjærestetur? Og jeg gjorde nøye vurderinger på hver en ting jeg putta i baggen. Ja, lett skal man ikke ta på det der med kjærestetur.

 



Hva med en av de stiftene her da, som hver en bidige dag gir meg røde lepper, og noen ganger rosa og lilla også. Skal de være med?  For blir det egentlig en ekte kjærestetur, hvis kjæresteskjorta kommer hjem uten en eneste lebestiftflekk? Ja, sånn som jeg grublet og løsninga ble, -at jeg tok dem med alle tre.


 

Å, nei, ikke den. Den superen der vil jeg IKKE ta med. Den byr meg midt  i mot. Og det er ikke greit med sånne EKLE greier på en en kjærestetur til Harstad... Men om jeg ikke... Ja, da blir det ikke mye til kjærestetur. Så den ble liggende nederst i baggen.

 



Og klokka fra jobben, den skulle iallefall ikke være med. Og det hadde den heller ikke blitt, var det ikke for kjæresten sa; "Nå må du huske å ta med det sykepleieruret ditt, sånn at vi får satt inn et nytt batteri i det". Det er kjæresten sin det, så klokka ble med.  

 

Ja, sånn gikk jeg og vurderte og tenkte og funderte i natt, for hver en ting jeg puttet oppi baggen. Men STRIKKETØYET ja, det ble hjemme. For det hadde jeg jo forstått; "Tone, du bør ikke ta med deg strikketøyet på kjærestetur til Harstad".

 

Men da jeg satte meg i bilen på denne formiddag, måtte jeg smile. Ja, da jeg satt der, sammen med kjæresten, for å dra på kjærestetur til Harstad, var jeg BRA fornøyd. Jeg så ned i fanget, med godblikket i ansiktet. For noe hadde jeg helt glemt å vurdere.... og ingen hadde kommet på å fortelle meg, at HEKLETØYET var dumt å ta med på kjærestetur til Harstad.

 



#Strikketøy #Hekletøy #Kjærestetur

 

 

Kan man klare å elske en trøblete håndveske?

  • 29.01.2016 kl. 05:25



Det har kanskje noe med natta å gjøre, at jeg har slike tunge tanker. Ja, det skulle ikke forundre meg at det er flere der ute, som forholdsvis lett får tunge tanker, når natta går mot morgen og man prøver å elske uten helt å lykkes.

 

Og den jeg virkelig elsket, den gikk i søpla i natt, den som har vært trofast og støttende i så mange år, den forsvant ut av livet mitt brutalt og virkelig for få timer siden.

 



Er det rart at jeg har sånne tunge tanker?

Men det har jo bare vært bråk med den strikkaveska helt fra starten av. For dere som har fulgt dramaet her og her, vet at det ikke bare har vært lett. Jeg ble lurt trill rundt og så ble jeg konfrontert med min egen inkompetanse innen strikkefaget.

 

Og ikke nok med det, fortsettelsen på visa var at jeg ble så inn i hampen satt på plass av den veska, i går kveld IGJEN

Ja, nå har det seg sånn at det går litt i tull med dagene.... og nettene, de har også fått en tendens til å spille meg et puss. Men i går kveld, altså onsdagen, skulle jo den nye veska ferdigstilles. Jeg hadde innsett totalbommen med garnmengde og vært å hamstra NOK. Jeg hadde innsett at man får ikke til tovevesker med 6 nøster, men 8 nøster, det får da holde, i MASSEVIS.

 

Det hadde det også gjort, om man har en forkjærlighet for deformerte håndvesker uten skulderreimer eller annet å fastholde i. Etter å ha studert den en stund, var det bare å fastslå, at jeg er ikke helt der ennå. Så jeg gav opp hele greia, og måtte ty til søvn den natta også.


Men da jeg stod opp i dag, da.....,Ja, selv om jeg er nokså sperret i toppen, akkurat nå, så tror jeg at i dag, må være den dagen som kalles for torsdag. Ja, det var denne torsdagsmorgen jeg kom til å tenke at det er ikke så lett å få handla på Spar, når man ikke får muligheten til å ta sin lovpålagte matpause. Nei, en sånn matpause, det var helt umulig for meg å få gjennomført denne dagen.

FOR MAN HAR DA IKKE MATPAUSE NÅR MAN IKKE ER PÅ JOBB? Ja, det skjønner jo alle.

 

Så etter en rekke huslige gjøremål, bestemte jeg meg for å ta en helt vanlig husfruetur på Spar for å handle inn helt vanlige husholdningsprodukter til heimen. Siden det begynner å ryktes at jeg er litt vel ofte å se ved garnhylla på Spar, planla jeg å bare legge noen nøster, sånn tilforlatelig i handlekurven. Og de planene de fortalte jeg ikke til noen.... 

Men da jeg kom dit, oppdaga jeg at en eller annen måtte ha skjønt at noe var i gjære og SENDT BUD OM FULL SPÆRRING AV OMRÅDET FØR JEG INNTRAFF STEDET!!!

 


Men då våkna kampviljen i denne dama, og jeg brøt sperringene og kjempa meg frem. Fikk tak i 3 nøster, som jeg handla inn til hus og heim sammen med brokkoli og blomkål. Ja, 3 nøster. Det må i alle fall til, tenkte jeg.

 

Vel hjemme trøbla det seg igjen. For jeg strikka og strikka, og tror dere at 11 nøster var nok? Nei, for det var det nemlig ikke. DET VAR ALT FOR MANGE!!!! . Men det turte jeg selvfølgelig ikke å si til meg selv. Det skal da være grenser for hvor mye påpekning av inkompetanse man skal tåle i løpet av få dager. Derfor gjorde jeg bare som ingenting, og satte meg til for å hekle blomster, med den største selvfølgelighet. Ja, veska må ha blomster, det hadde jeg jo EGENTLIG tenkt hele tiden...

 



Og så, ja, da kunne den puttes i vaskemaskinen og jeg venta de skarve minuttene det tok mens jeg tenkte. Nå, NÅ er det like før. Den veska skal jeg alltids få vent meg til. Vi har bare hatt litt startvansker sammen. Og jeg begynte i grunnen å glede meg litt til den kom ut.....

 

MEN DEN MÅ JO HA KNAPP. DEN HAR JO HULL!!! JA, HAR MAN HULL, SÅ MÅ DET DA EN KNAPP TIL. Så forferdet ble jeg da jeg oppdaget at jeg ikke hadde tenkt på den saken, at hele bildet ble skikkelig uskarpt.

 


Og mens klokken nærmet seg natten, begynte jeg å lete etter en knapp som passet. Men tror dere jeg fant noe? Joda, jeg fant datapennen som har vært borte en god stund, men en knapp som passet den veska, var ikke å oppdrive.

 


Det var egentlig bare en som kunne være aktuell i størrelse, og da jeg holdt den inntil, så bare gremtes jeg... NEI, FYTTE RAKKERN, DET ER DA TROSS ALT GRYENDE KJÆRLIGHET JEG PRØVER Å FÅ TIL HER.

 



Men heldigvis, et STRIKKEGENI, hadde vært så lur å ta med rikelig med garn fra Spar. Akkurat nok garn til å gjøre knappen vakker, - med en heklekrok...


Og da klokka nærmet seg 3 i natt, la jeg kappen i maskinen, sammen tre ulltrøyer i rette farger..

 



 

Jeg sa til meg selv; "Nå er det veldig viktig at du ikke setter på maskinen, for det et midt på natten og den bråker så fælt". Og så satte jeg på maskinen.

Og det vet alle som venter på at en knapp skal toves i maskinen midt på natten, at å legge seg, det er bare å glemme.

Men det passa egentlig godt at jeg måtte vente på den knappen i maskinen, for jeg har ganske så mye å foreta meg. Jeg skal nemlig med kjæresten til Harstad i morgen tidlig. Ja, jeg tror det blir i morgen tidlig. Enkelte vil kanskje hevde at i morgen tidlig, fredag morgen, altså, er i dag, men i alle fall, jeg har en del å gjøre før den turen. Ja, for en kjærestetur på flere dager, den må planlegges litt.

Men ei håndveske har jeg i alle fall å ha med, selv om den er av det trøblete slaget. Nå gjenstår det bare å se, om den er blitt til for å elskes.


God natt, ....eller enkelte vil vel hevde at det er en god morgen.

 

#håndveske #toveveske #strikk #heklaroser #strikkehverdag #håndarbeidshverdag #egendesign

 

En strikkekompetanse i fritt fall

  • 27.01.2016 kl. 23:35

Nå har noen gjort et veldig dårlig arbeid. Ja, helt amatørmessig, egentlig. Hvem kan vel være så tåpelig dum og tro at 6 nøster Naturgarn fra viking var nok til å lage en ny yndlingsveske. Ja, en sånn som kan romme både lommebok, mobil og nødhåndarbeid. Og for dere som ikke aner hva jeg snakker om så er det mulig å få en nokså grundig innføring i problemstillingen her.

 

 


For i går kveld, strikket jeg og strikket, og så strikket jeg litt til, mens jeg hadde god tro på at alt skulle ordne seg slik at jeg fikk veska på toving og kunne ta den i bruk allerede  i dag. Og etter at jeg hadde tenkt slike tanker, hva gjorde jeg da? Jo jeg strikket og strikket, og så strikket jeg litt til, -til det plutselig ble en BRÅSTOPP. Ja, det var altså egentlig det naturgarnet fra Viking som bråstoppa.

HVA???

Snakk om STRIKKEKOMPETANSE!!! Det må jo være en STRIKKEMESTER av KLASSE som klarer å gjøre en slik beregning!!!

 

Klokka var noe med 23, og såpass vet jeg, at selv om Sparbutikken har strukket seg lang og tatt inn Naturgarn fra viking, så er det vel  litt mye å forlange at de skal holde åpent til langt utpå natt for å tilfredsstille veskestrikkende damer.

Jaja, tenkte jeg "det var den våkennatta, ja, der gikk den i vasken. Jeg blir vel tvunget til å bruke den på søvn og sånt, akkurat i natt "

Og vel i seng, kom jeg til å tenke på det hefte en eldre dame putta i hånd mi i går. Ja det så sånn ut.


Ikke spør meg hvorfor hun putta det akkurat i mi hånd og hvorfor hun trodde at akkurat jeg ville får bruk for det. Selv var ho ikke interessert i strikk, så ho hadde tenkt på meg. Man sier selvfølgelig ikke nei til sånt, ja selv om det er meg en gåte hvorfor ho tenkte på akkurat meg.

Og når man blir tvunget til å bruke natta til sengs og er det godt å ha et sånt hefte å bla i. Og der, på side 23, slår dette bildet mot meg.



PRINSESSEGENSEREN!!! Genseren til alle som vil være prinsesser akkurat denne vinteren. Er det mulig!!! Jeg har funnet den ultimate genseren til akkurat meg!. Og mens jeg drømmer meg inn  prinsesseverdenen og planlegger vinteren som adelig, leter jeg etter det med liten skrift, ja for å forsikre meg om at det ikke er noe lureri på gang.

 


Og haken var der. Man må være vakker, ja, VAKKER.

Så der i nattens mulm og mørke blir det nødvendig å ta et selfie, bare sånn for å sjekke om jeg oppfyller krava til anskaffelse av den ultimate PRINSESSEGENSEREN.



Og før konklusjonen ble tatt, sovna dama, med bustete hår og falmen negl-lakk, mens ho drømte prinsessedrømmer med et prinsessesmil om munnen.

 

Så kom dagen, ja, den dagen i dag. Ny arbeidsdag, og med en nye arbeidsdager, pleier det som regel å komme ny spisepauser... sånne som er til for å ha jobbpause og mat. Og det var da jeg oppdaga det!!!

 

HVA???!!

 

Ja, jeg skal ikke påstå at jeg ble så veldig overrasket over at jeg ikke hadde matpakke med meg denne dagen heller. Jeg begynner jo egentlig å bli ganske vant til den saken. Det ble vel heller en sånn:

 

HVA???!!

Men mat skal man jo ha, så det var bare å komme med et bebreidende sukk og riste på hodet til meg selv, før jeg tok turen innom på Spar. Ja, mat må man jo ha.

 

Men da jeg kom ut i bilen igjen og tok fram posen for å sjekke innholdet. Ja, da var det ei som ble bra overrasket. Ja, det ble et sånt:

HVA??!!!

 



Nå skal det sies at jeg ble ikke så veldig forundret over at det var Naturgarn fra Viking i posen. Nei, når sant skal siers, så var jeg egentlig ganske så forberedt på akkurat den saken akkurat i dag.

Men det som overrasket ganske så mye mer..... HVOR I GRANSKAUEN BLE DET AV MATEN???

 

Men nå sitter jeg her å strikker med rosa og turkis, drømmer prinsessedrømmer og tenker på natta. At den kan faktisk bli ganske god. Nå skal det vel være nok garn, til å fikse en veske som rommer alt, til i morgen tidlig.

Hvis man har klart å beregne da, men skal ikke se bort fra at akkurat den kompetansen er i FRITT FALL. 

 

 

#Garn #Garnavhengig #Strikkedilla #Strikk #Håndarbeid #Hjemmelaget #Toveveske

 

 

 

 

 

 

Lurt trill rundt igjen.

  • 26.01.2016 kl. 20:30

Det hendte noe høyst merkelig i dag. Noe helt uten forvarsel. Det dukket opp noen nøster med turkisrosa garn, nesten helt uten forvarsel.



Jeg er i grunnen usikker på når alt dette begynte. For dagen startet svært forsiktig, med en vekkeklokke i syvtiden og en sykepleieruniform som kom på kroppen. Enda etter en stund satt jeg bak et ratt i en kommunebil.

 

 


 

 

Og på et eller annet tidspunkt den formiddagen så kikket jeg over på setet ved siden av meg. Passasjersetet. Der var det altså ingen passasjerer, men en hel del sykepleierrot. Sykepleierrot, er ikke særlig farlig, men det er ikke særlig pent heller. Det er bare rot etter en sykepleier.

 

 


 

 

Jeg ble ganske så overrasket over det jeg så. Ja, ikke overrasket over alt det rotet, jeg er egentlig vant til at jeg ikke har det sånn plettfritt rundt meg. Det er bare det at den veska mi, den kjære veska mi, hadde fått en skikkelig trøkk. Ja, for dere som ikke fikk det med dere, så gjentar jeg bilde her, med en aldri så liten tydeliggjøring.

 




YNDLINGSVESKA mi!!! Så utrolig trist! Jeg skal innrømme at selv om jeg tenderer sterkt over til rosablogging (sjekk farge på overskrift og farge på uniform), så er jeg ikke helt kommet der at jeg har designerveske. Ikke er det særlig mye skinn i den veska heller, eller noe annet som kan minne om "fashion and style". Men den veska, den elsker jeg.

Jeg har da mange andre vesker også, både kulere og mer fancy. Men alle de veskene er helt ubrukelig. En veske MÅ ha rom til et hvilket som helst strikkearbeid. Ja, for en veske som duger må ha plass til et BEREDSKAPSHÅNDARBEID, når som helst. Et sånt håndarbeid til NØDEN, om en eller annen katastrofe skulle inntreffe og en ble sittende fast et sted, uten noe å henge fingrene i.

 

Men jeg har da store vesker også, sånn som denne i kontstrikk


 

Men den er liksom for stor, og så er den i grunnen opptatt til enhver tid. Ja, for dere som ikke fikk med dere HVA den er opptatt av til enhver tid, så gjentar jeg bildet, med en liten tydeliggjøring.

 

 



Men der i bilen, litt utpå dagen, går klokka over i matpausetid og sykepleieren forbereder seg på næringsinntak. Og selv om den lurvete veska er ganske stor, kan ikke denne dama finne en eneste matpakke der, ikke denne arbeidsdagen heller.

Siden magen buldrer finner jeg det best å ta turen inn på Sparbutikken for å lete etter næringsmidler. Mat må man ha, og mat fant jeg. Ja, jeg vet, jeg tenderer over til rosablogging, men likevel, enn så lenge kan 50 % komme godt med.

 



Og for alle dere som tenker at jeg har brutt alle forsetter om et sukkerfritt liv, så finner jeg det nødvendig og gjenta samme bildet, bare fra en litt annen vinkel.

 

 



Jo, den var sukkerfri, og jeg har egentlig ingen grunn til å kjenne meg gira. Likevel føler jeg en sitrende spenning i kroppen. En slags god uro, -noe er på gang. Noe jeg ikke kan skjønne helt hva er. Og mens jeg leter etter svar på denne underlige tilstanden, så leter jeg også i posen fra Spar.

 

 


HVA????????!!!!!!

 

Jeg mener

HVA?????!!!!

NEI DETTE KAN JEG ALTSÅ IKKE GODTA. NOEN HAR FYLT GARN I POSEN MENS JEG HANDLA PÅ SPAR. BARA PUTTA OPPI NØSTE ETTER NØSTE I HELT UTROLIGE .....VAKRE FARGER. ET SLAGS GARN TIL TOVING.

HVEM??????!!!!!

Jeg mener

HVEM????!!!!

 

Mer forundret enn jeg følte meg der og da, ja, det skal men lete lenge etter. Ja, man skal vel helt tilbake til sist torsdag da jeg måtte forbi et garnutsalg etter jobb... Men gradvis må jeg bare godta, at jeg er blitt lurt trill rundt igjen. Tror jeg må være et fryktelig naivt menneske.  


Vel hjemme i stua, senere, kom jeg på, at det var da egentlig ikke så dumt det der med å bli lurt trill rundt med det garnet. Selv om det var påfallende pussig at det skjedde akkurat i dag etter at det gikk opp for meg at jeg trengte en ny veske. For det garnet passer jo perfekt til akkurat det formålet. En håndveske, akkurat passe stor, - perfekt til lommebok, mobil og nødhåndarbeid.

 

Og den saken som hastet sånn den jeg fikk et prekært behov for å lage her, Ja, den trenger jeg nok egentlig ikke med det første.

Den får nok bare vente.

.

For nå er det en veske som venter på å bli til. En det er et mer prekært behov for.

 

Ja, det er ikke bare jeg som er forundret, over at et nytt strikketøy er på gang. Helt uten forvarsel. Joda, MIchel, jeg vet, jeg vet. Men jeg ble lurt trill rundt igjen. Ja, jeg vet, -nå igjen. 

 



Men noen gang er det godt å bli lurt TRILL RUNDT. Noen ganger kan det være til stor nytte.

 

#Lurt #Håndarbeid #Garndilla #Strikking  

Det er da RASENDE FESTLIG å lese bokanmeldelser av strikkebøker.

  • 25.01.2016 kl. 17:21

I dag har jeg sett en videosnutt om en strikkebokanmeldelse. Ja det var denne. Det var morsomt det!! Det handla om en bokanmeldelse av strikkebøker.



Ja, for det som er så fint med å være sånn strikkedame, er at man får så god tid til å TENKE....  Jeg, for eksempel, strikker ganske mye, og da hender det at jeg tenker et lite stykke forbi de maskene, mens pinnene går. Ja, jeg påstår ikke at det blir så kronglete eller avanserte tanker, men det blir fort en god del tenkning i grunnen.

Som i dag, for eksempel, når jeg først bare sitter her og strikker rett og rett og rett, så er det fort gjort å surfe litt på nettet samtidig. Ja, det er ikke så avansert surfing altså, så den stakkars strikkehjernen min blir ikke helt utmatta av den grunn. Og i dag havna sannelig tankene mine midt oppi en debatt om strikkebokanmeldelser.

 



Det var en RASENDE FESTLIG filmsnutt det. 

For tror dere ikke at jeg ble oppmerksom på et kjempeartig ord; ATRIBUTTER. Det ordet har jeg ikke hørt på lenge. Det er et sånt fint ord som man brukte for vakre bryster før i tiden. Ja, det var vel tilbake til sånn før krigens dager, da man ikke hadde helt mot til å kalle et bryst for et bryst og måtte ty til finere omskrivninger. Men morsomt, ja, det er det. ATRIBUTTER. Jeg må le. Men det skal nå sies at selv om det klinger ganske så bra, så er det for meg et lite gufs fra en annen tid. . Mest komisk, ja, til å le av.

Da liker jeg KLOMPELOMPE-ordet bedre. Det er i alle fall ikke fra før krigens dager, og det gir godfølelsen.

Men en annen sak som gjør denne anmelderen så MORSOM og UNIK, er hans utbredte bruk av IRONI som virkemiddel. Det er jo en innertier i ironiens verden når han velformulerende og klart hevder at en aldrende Dorthe som ikke lenger har de der ATRIBUTTENE .. (ja, det vi nå for tiden kaller for vakre bryster, altså) LURER unge jenter til å kle seg i sekkegenserer for å hevne seg. Haha, klinkende klar Ironi, for hva annet kan det være? Jeg for eksempel er verken ung eller har særlig til bryster, men har fire Skappelgensrer. Ja, og etter å ha sett denne filmsnutten, tenker jeg at det er på tide å skaffe seg noen fler, for nå er det Skapppeln som gjelder, TYDELIGVIS. Superironi, helt klart, hva annet i grunnen? Det kan vel aldri være.... -superidioti?

Og så liker jeg den filmsnutten så godt, for den har mye lærdom i seg. Ja, jeg synes det er kjempehyggelig gjort av den bokanmelderen å gi oss strikkedamer en grunninnføring i kroppslige hersketeknikker. En sånn lærdom er jo gull verd. SUKKING. HÅPLØSHETSBLIKK. SKJØNNER-DU-INGENTING-BLIKK. Ja, jeg er allerede kommet i øvingen. Tusen takk.

 



Ja, så artig var den filmen, at jeg selvfølgelig måtte klikke meg inn på anmeldelsen i Morgenbladet.

Kom ikke å si at også sånne anmeldelser kan være viktige og lærerike. Ja, sånn i tillegg til bare å være festlig lesning. Nei, for i dag lærte jeg at vi strikkedamer, leser strikkebøker for å LÆRE å strikke. Å, det var HELT nytt for meg det. Ja, men man skal jo ikke forvente at jeg skal vite all verden heller, jeg er jo bare en strikkedame. Tenk at man kan ta sånn feil. Jeg kan bare ikke helt forstå hvordan man skal klare å ta i bruk strikkebøker, hvis man ikke allerede KAN strikke fra før. Ja, jeg har tenkt og tenkt over akkurat denne saken i dag. Men det kan fort være at det kan bli for avansert for meg, å forstå alle disse tingene, for jeg er jo bare en sånn strikkedame, som i økende grad leser strikkebøker. Men da er det jo godt at vi virkelig har sakkyndige innenfor temaet, som vet hva som gjelder, og har makt nok til å få det på trykk.

Jeg, for eksempel, lærte å strikke av min mor da jeg gikk på barneskolen, og har alltid brukt strikkebøker til å videreutvikle og engasjere meg, for å ha mer glede av det jeg lærte av henne, og som hun igjen lærte av sin mor. Men nå vet jeg jo bedre, må bare takke for at jeg endelig er blitt opplyst.

Det er også flott å få vite at "3 r sm"  er en hemmelighet som ikke bør røpes. Det har jeg ikke forstått før. Nei, jeg har aldri skjønt at det var så hemmelig. Trodde de fleste strikkebokbrukere visste hva den saken innebar.

Men at KLOMPELOMPE skal være så vanskelig å uttale, nei, akkurat det må jeg protestere på. Da er det betydelig vanskeligere å si ATRIBUTTER, hvis man da ikke har øvd lenge på akkurat den saken da.

Ja, det skal sies, at jeg beklager at jeg ikke har fått lest så mye mer om denne bokanmeldelsen i dag. Det er fordi jeg har vært mange timer på jobb. Jeg måtte forberede internundervisning sammen med kollegaer. Men det skulle jeg selvfølgelig ikke sagt høyt her i denne sammenheng. Nei for sånt noe kan fort trekke ned statusen min som tanketom storstrikkebokforbruker. Ja, en sånn som ikke gjør annet ennå klirre med pinner og kaste bort dagen på fånyttes håndarbeid.

 

Men å lese bokanmeldelser av strikkebøker er rasende festlig. Hvis jeg får lov å komme med en anmeldelse av en bokanmeldelse, så er denne virkelig å anbefale.

 

Hilsen en Tone i Skappel, med lånte Atributter.

 



 

 

#Strikkebøker #Strikkedilla #Tanketomhet #Strikkebokanmeldelse

 

 

 

 

 

 

 

AT DET KAN BLI SÅ MYE KRANGLING BARE PÅ GRUNN AV ET STRIKKETØY

  • 24.01.2016 kl. 12:52

Heldigvis har det roet seg betraktelig i dag. Men i går kveld, ja i går kveld var det bare bråk i denne heimen.

Jeg satt å strikket på jakka mi. Ja, den som det haster så veldig med, og som jeg fortalte om i går. Jeg strikka og strikka ganske lenge, men så tenkte jeg. Nå må jeg da ha kommet til opp under armene. Jeg gjorde som det er påkrevd i en slik situasjon. Jeg fikk beina ned av bordflata og reiste meg opp for å måle.

 



Lenge stod jeg å snakka med meg selv. Det var bare sånn godsnakking akkurat da altså, selv om det var innblanda høy grad av usikkerhet om lengden passa. Resultatet av den samtalen ble at det faktisk er ganske vanskelig å måle på kroppen, når maskene er trykt sammen på en rundpinne.

Så naiv som jeg er, henta jeg en strikkejakke ut fra garderoben for å få tatt noen korrekte mål. Ja, det var en jakke jeg strikka i høst og som passer PERFEKT . Derfor tenkte jeg at den er PERFEKT å måle etter.

 



Men jeg skjønte allerede da jeg fikk se de to strikkejakkene sammen, at dette var en tabbe. Ja, nå blir det bråk, -det forstod jeg. Tenkte kjapt at her var det lurt å være litt i forkant, så jeg sa forsiktig til meg selv; "Der er heldigvis bestemt at det skal være korte ermer på denne..... "

Men jeg så det på hele meg, -kroppsspråket, -blikket, -fiklingen, ja, nå bærer det løs. Og det kom som en foss fra meg selv; "Nei , her må det være lange ermer. Det kan du og se. KLARER DU IKKE Å SE DET? Er du helt dum eller? Ja, se på meg, nei SE PÅ MEG. Det kan du og se, den strikkejakken fra i høst hadde jo vært helt teit uten armer. Ser du det ikke? Ser du det ikke? Se på meg og si at du ikke ser det. Helt ærlig? "

Og jeg som alltid har vært svak for slike hersketeknikker, tok mot til meg og henta en katalog, Ja, jeg viste meg selv et bilde av en jakke som helt PROFESJONELLE designere hadde fikset. Der var det korte ermer og jeg tok mot til meg og prøvde meg på noe smålige hersketeknikker jeg også; "Hvorfor kan du ikke bare stole på meg for en gangs skyld. FOR EN GANGS SKYLD. Du stoler ALDRI på meg"

 



Men det hjalp visst ingenting. Jeg kom ingen vei med meg selv, og det endte med at jeg måtte legge opp alle de grå nøstene foran meg  i sofaen, for å virkelig overbevise, at det var akkurat på grensen om det var nok garn til å klare å få til ermer på den saken.

 



Og jeg prøvde igjen å argumentere med meg selv; "Mener du at jeg skal sitte her å strikke lange ermer på pinne 2,5, for så å oppdage at jeg rett og slett ikke har nok garn til å fullføre? Ja, hva gjør jeg da? Har DU tenkt å fikse det? Ja, skal DU sitte her å rekke opp, kanskje? Ja, det hjelper jo ikke MEG stort likevel" .

Da var det ei som reiste seg, -litt sånn hastig og brått. Og jeg skjønte at slaget var tapt. Det skal da være grenser også for hvor mye en skal orke å protestere.

Så nå sitter jeg her og strikker på lange ermer til ei strikkejakke, som nok vil bli ferdig en gang. Bare det ikke blir mere bråk underveis.

 



 

 

#Krangling #strikking #håndarbeid. #Egendesign #Hjemmelaget

JEG HAR FÅTT ET AKUTT OG PREKÆRT BEHOV

  • 23.01.2016 kl. 12:40

Det er klinkende klart. Nå er det alvor. Jeg kjenner det midt i magen, og det strømmer opp gjennom brystkassa, og gir suget, før det fortsetter opp og inn i hjernen, som får armene i sving.

Ja, jeg har fått et akutt behov for ei strikkejakke.

 

Siden behovet kom så brått og akutt, har jeg ikke fått gjort så mange studier på hvilken jakketype kroppen suger etter. Henta frem noen bøker, for å finne akkurat den rette for meg, men så ble det hastevedtak om å bare få starta.

 


Ja, akkurat det skjedde som kjent (her) under en pult på Nordlandssykehuset.

Men det skal sies, at siden behovet er så prekært, ja, da var det ikke et smarttrekk å velge BabyAlpaca Silk og pinne 2,5 til å få utført den jobben. Nei, det var ikke en innertier, siden det hasta sånn, mener jeg. Men sånne hastevedtak blir ofte hastig vedtatt og konsekvensene for meg blir at jeg blir tvunget til å hastestrikke. Takk for den du!

 


Det forstår jo enhver, at strikker man med så tynne greier, så må man strikke så det spruter for å dekke det akutte behovet for en strikkegenser. Ja, det gjør jeg da også, jeg SPRUTSTRIKKER.

Enkelte vil nok lure på hvor det behovet egentlig kommer fra, og hvorfor så prekært akkurat nå. Ja, si det. Men når magen først får bestemme, så er den ganske tydelig på hvor viktig det er.

For tar man en titt inn i garderoben min og retter blikket mot hylla med det hjemmestrikkede, ja da finner man neppe det behovet her noe sted.



Nei, enkelte røster vil vel heller hevde at her er behovet for å rydde, større en behovet for en strikkejakke. Og til det må jeg bare si; JEG HAR DA IKKE TID TIL Å RYDDE NÅR JEG BLIR TVUNGET TIL Å SPRUTSTRIKKE!!!

Det haster, ja, det haster virkelig, så man skal ikke se bort fra at deler av nattesøvnen blir forringet og klærne på vaskerommet får ligge ubretta enda noen dager.

For magen kan nesten ikke vente til å se den ferdig. Med alle fargene som skal på etter hvert.

 



Så nå er det bare å strikke så det spruter, for behovet er virkelig akutt og prekært. Det kan jeg kjenne på suget i magen.

 

#Strikkegenser #magefølelse #strikk #hjemmelaget #behov #håndarbeid

 

 

 

 

Nei, man strikker altså ikke når man er på kurs.

  • 22.01.2016 kl. 14:36

 

 

 

 SELVFØLGELIG strikker man ikke når man er på kurs.

 

Nei, der går grensen.

 

Man viser respekt for den stakkars foreleseren som skal formidle fagtung viten til de fremmøtte. Så man strikker altså ikke når man er på kurs.

Det var ikke derfor jeg pakka ned nøster og garn i væska, før jeg satte meg bak rattet for å ta turen til Nordlandssykehuset. Nei, det var SELVFØLGELIG ikke tenkt fra min side å legge opp og kjøre et maskeres mens undervisninga pågikk. Men man har da pauser. For Guds skyld, man har jo pauser, selv i Nordlandssykehuset.



Ja, det var ikke en av oss 40 kursdeltakerne som hadde tenkt å strikke mens vi hørte om venøse sår og arterielle sår, om biofilm og all nymotens behandling. Nei, SELVFØLGELIG ikke. Vi satt pliktoppfyllende og ikke-strikkende og tok imot all denne nye viten vi ble servert. Det eneste som var på bordet var kaffekoppen, kursmaterialet og ...ja en av oss hadde dristet seg til å ha med litt mer....

 



Men strikke, nei SELVFØLGELIG ikke. Der går grensen.

 

Jeg husker da jeg tok grunnutdanningen i sykepleie. Det er såpas lenge siden at vi ennå holdt på å diskutere kjønnsroller og hva som passet seg og ikke for karrierekvinner med respekt for seg selv. Jeg var nok av det slaget som tok det på ramme alvor. Jeg noterte flittig i timen, og strikket i pausene. Ja, vi hadde pauser på Haukeland sykehus også, tro det eller ei.

Men det hente da at jeg planla å være litt uskikkelig. Ja, da satte jeg meg ganske langt bak, og så hadde jeg et bittelite strikketøy... eller heklearbeid i fanget. Jeg gjorde meg liten og nesten usynlig, og koste meg med å lage vakre håndarbeidskreasjoner, men jeg fulgte KJEMPEGODT med. SELVFØLGELIG, fikk med meg alt, hvert et ord som ble sagt fra talerstolen.

Men en dag, da jeg hadde planlagt godt hendte noe jeg ikke glemmer. Bare en heklekrok, og et bittelite nøste.... Under pulten.... Problemet var bare at vi ble sittende OPPOVER... Ja, det var sånn auditorie, så vi ble sittende OPPOVER. Og det vet alle som har vært i OPPOVERSITTENDE auditorier, det er ikke så godt å gjemme seg der. Jeg var flink altså, lot være å hekle og noterte og fulgte med og levde opp til mitt rykte som FLINK PIKE. Men sånne dager i OPPOVERSITTENDE auditorier kan være ganske lange... Ja, det er nesten for galt å ikke få heklet noe... Så litt utpå dagen, kom det hekletøyet frem. Plutselig sier foreleseren, som tilfeldigvis var en av disse karrierekvinnelærerne, og jeg siterer (for dette husker jeg): "Noen av oss bør legge fra seg husmornykkene hjemme og være litt mer fagbevisste når de er på skolen". Og så så hun rett på MEG som ble rødere og rødere, til tross for at jeg sjelden rødmer.

Det virket. Etter det ble jeg FLINKERE PIKE. Ble ikke mer håndarbeid i timene, i alle fall ikke i hennes.

 

Det var ikke før jeg jeg tok et par videreutdanninger her nordpå for få år siden, at jeg brøt med alle de prinsippene. For kom ikke å si at man ikke har pauser på Universitetet også. Joda, men til tross for det, så ble det mye håndarbeid under forelesningene. Det kan ha noe med de der foreleserne å gjøre. Første dagen får vi denne beskjeden. "Bare så det er sagt, her bryr vi oss ikke om dere strikker eller ikke, vi underviser og det blir opp til dere hvordan dere tar imot" Ja, det var ikke et direkte sitat, for den der sitter ikke så hardt i kroppen som den i Bergen. Men jeg husker det sånn omentrent. Det var damene sine det!!!

Så jeg er i grunnen kjempeglad for at jeg tok de videreutdanningene. Ikke det at det gav meg så mange muligheter til å jobbe med rus og psykiatri etterpå, men jeg fikk laget en mengde håndarbeid. Ja, alle disse rutene ble heklet i et OPPOVERSITTENDE auditorie på Universitetet i Nordland......

 



........og mye, mye mer. Ja, det skal sies. Utbyttet fra den tiden var fenomenal.

 

Men man strikker jo ikke på kurs. Det var jeg veldig klar over, da jeg tok de kursturene i denne uken. Nei, der går grensen. I alle fall ikke i første time. Og av en eller annen grunn..... ikke i første pausen heller. Det er det SELVFØLGELIG ingen andre på kurset heller som gjør.

 

Det er et veldig lærerikt kurs. Og det vises mange filmer, små snutter på få minutter.... DA kan man strikke. Ja, under film, da er det lov. Det er en uskreven regel som jeg god kan skrive ned nå. "Det er ikke støtende eller krenkende å strikke sammen med andre hvis du og alle andre ser på film" Sånn, da var det gjort.

Så stikketøyet kommer frem, mitt altså, under bordflata SELVFØLGELIG.

 



Jeg har tross alt ikke strikket noe på minst to timer. Men øynene følger filmen ennå mer oppmerksom enn tidligere på dagen. Og av en eller annen grunn....fortsetter jeg dette foretaket utover etter filmens slutt også. Men det kan alle se, foreleseren også, at jeg følger kjempegodt med likevel. KJEMPEGODT. Han merker sikkert INGENTING.

Men det var det visst mange andre som gjør..... For plutselig kan man høre det knitre i strikkeposer, og klirre i fempinner... (fempinner,...ærlig talt!!). Og det viser seg at det ikke er helt få som har tatt med seg husmorfaktende på viktig kurs og glemmer helt at vi skal være fagbevisste arbeidstakere. Ja, ikke skyld på meg!!!

 

Men når mange andre kan, da kan da SELVFØLGELIG jeg også. Jeg har da et RETT-OPP-FØLGE- MED- BLIKK og KJEMPEFLINK-PIKE-BLIKK. Jeg blir helt klart ekstra opptatt av å vise at jeg følger med, Ja at jeg følger KJEMPEGODT med.

Her demonstrerer jeg hvordan det kan gjøres:



Ja, man må se litt uskyldig og tilforlatelig ut også. !!

Og det må jo være helt ideelt for en kursholder det, å oppleve SÅ lydhøre og lærenemme deltakere. Ja, det skal ikke forundre meg, at flere forelese etter hvert vil kreve at det blir en regel at det strikkes på kurs. At det blir en egen rubrikk på påmeldingsskjemaet; "Bruker strikketøy under forelesning", og så må man krysse. Jo flere, jo bedre...

For det kan jo være at man rett og slett BØR strikke når man er på kurs, - det gir i alle fall et merutbytte... SELVFØLGELIG.

 



#håndarbeid #Strikking #strikk #karrierekvinner.  

 

 

 

 

 

Nei, nå er det på tide med en lovendring innen garnindustrien!!!

  • 20.01.2016 kl. 22:24

 

 

Nei, sånn her kan vi IKKE ha det. Kan vi vel?

 

Her sitter jeg godtroende og intetanende i bilen på vei hjem fra jobben. Det er mandag. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag, tenker på jobben som var og jeg tenker på det løftet jeg gav meg selv i helgen. Ja, for da lovte jeg meg selv, på tro og ære, at fremover skal det kun forbrukes av rester når det gjelder garn. Det skal ikke investeres i noe nytt før noen kilo av det som er på lageret mitt, er brukt opp. 

Men akkurat når jeg kommer til den tanken, den med restegarnet, så lyser det varme, gode lyset fra Huldrehjørnet mot meg. Ja, der de har blomster, interiør og ....garn, -butikken som jeg må passere hver gang jeg kjører fra arbeidsplassen min. Plutselig er jobben, hjemmet og egne lovnader glemt, og bilen svinger nesten helt av seg selv inn mot døren. "Hva skal det være i dag da, Tone", sier stemmen i butikken når jeg kommer inn. Jeg ser på henne og svarer; "Jeg har ikke peiling...", som sant er.

Det er derfor litt rart at jeg kommer ut med en handlepose med 15 nøster Baby Alpaca Silk. Ja, jeg stiller meg helt uforstående til hele hendelsen og tenker at nå er tiden inne for en lovendring. Og selv om kroppen sitrer fordi jeg nesten ikke kan vente til å ta fatt på dette nye garnet, så begynner et utkast til ny lov å ta form.

 

 

Men jeg kan da ikke strikke baby- alpakka denne dagen.  Jeg har jo lovet meg selv.... og lovnader skal man holde. Så jeg finner fram noen rester i alpaca....

 

 

Og sånn går det....  Den kvelden...... Jammen fikk jeg ikke brukt opp nesten 50 g.... Ja, det synes jo helt UTROLIG godt på lageret da. SÆRLIG!!

 

 

 

Men det skal innrømmes, at jeg har båret flere poser ut av butikker denne uken, som jeg stiller meg helt uforstående til. Poser med garn. For eksempel, så var det ganske rart at jeg på Rema 1000 fant ut at vi trengte kjøttdeig, frukt, brød, pålegg, laks, kylling og Mor AAse...... Ja, der og da ble jeg lurt trill rundt til å tro at det var akkurat det vi trengte. Det er klart, sånn kan man ikke ha det. Her trenges en lovendring.

 

 

Og det ble jeg helt overbevist om, da jeg på turen hjem bare måtte ha en aldri så liten tab extra på Joker,.... og kom ut med brus og 2 nøster Sportsragg. Hvorfor gjør de dette mot meg? En ny lov er påkrevd.

 



 

Jeg  blir jo helt forvirret av alt dette garnkjøpet, mitt oppi lovnaden til meg selv om restegarn som skal oppbrukes, lenge før det investeres i noe nytt. Og lovnader til meg selv, ja de skal holdes, ellers blir det bråk. Der vet jeg av erfaring.

Derfor var det ikke noe lurt av mannen min å be meg hente noen skytebriller til sønnen vår hos en optiker i dag. Jeg hadde kjørt langt og var på tur hjem fra kurs. Og med hodet i vakum etter å ha blitt fullpakket av ny lærdom og sliten etter noen travle dager, skulle jeg aldri ha stoppet på den brillebutikken. Nei, for på vei ut, kom jeg på at jeg var jo rett i nærheten av dette.......



 

Og like etterpå kom jeg ut med 6 nøster av dette...  ???? Kan dere forstå noe av det? Kid Silk,... hva gjør en med sånt?

 




Så nå er det virkelig på tide å få en lovendring innen feltet. Det må jo alle forstå. Dette går på helsa løs. Og siden det så viselig e bevist at tilgjengelighet øker forbruket innen avhengighet, må man gå effektivt og radikalt til verks.

 

 

Lov om garnpåvirkning for å hindre oppblomstring av skadelig forbruk.

§1. På bygda er det strengt FORBUDT å nyetablere garnutsalg på strekninger mellom arbeidsplasser og husstander. I de tilfeller der garnutsalg allerede er etablert på slike steder, skal disse holde stengt i perioden mellom klokken15 og 16.30, mens det er fare for at lettpåvirkelige garnavhengige passerer.

§2. Det er FORBUDT å forvirre kunder til å tro at garn inngår i dagliglivets naturlige investeringer med å blande kolonialvarer og garn i samme butikk.

§3. Det er TOTALFORBUD for ektemenn å overlate nødvendige æren til strikkekoner, når dette innebærer at oppdraget befinner seg i nærheten av steder der det reklameres for eller selges garn.

 

Ja, det er da virkelig på tide med en lovendring. For noen av oss er det kanskje allerede for sent.....  

#hjemmelaget #garn #strikk #garnavhengighet.

 

 

Men hvorfor går det så tregt.... , og hva skal det bli?

  • 10.01.2016 kl. 21:21




HVA, Så tregt???? Og, si meg; HVA SKAL DET BLI?

Ja, det er jo helt sikkert på sin plass å stille slike viktige spørsmål nå når det blir tydelig for alle og enhver at jeg bare har strikka et fåtalls omganger på det røde strikkeriet jeg la opp til for et par dager siden.  

Hva det skal bli, er jo ganske så opplagt nå, vil jeg tro. Ja, det sa jeg til meg selv også. "Nå ser jeg det, det blir jo en genser, hvorfor sa du ikke noe før?" Tenk å holde meg selv for narr på den måten, ja, det passer seg ikke. Det skal nå så visst være en slags fortrolighet mellom jeg og meg, selv om vi nokså ofte kan krangle og være uenige.

Men når det er sagt, så vet jeg ikke om det bli rundfelling, knepping eller om en eller annen av oss kommer til å sette på en hette på toppen, ...ehh... eller ikke..

 

MEN HVORFOR GÅR DET SÅ TREGT??????

 

Kan det ha noe å gjøre med at det alltid går litt tregt med meg når store pinner brukes, tempoet og rytmen forringes betydelig.

JODA, MEN DET MÅ DA VÆRE NOE MER!!!!

 

Kan det ha noe å gjøre med at jeg er i en selvforskyldt sukkerfri diett som gjør at jeg er SVÆRT REDUSERT og svakelig og nesten ikke kan løfte en finger for å bli ferdig. Se bare her så synd det er på meg.



 

 

JODA, MEN DET MÅ DA VÆRE NOE MER!!!!

Kan det ha noe å gjøre med at jeg ikke strikker etter mønster og bruker mye tid på å rekke opp og snakke stygt om meg selv og idiotiske påfunn jeg er helt uenig i?



JODA, MEN DET MÅ DA VÆRE NOE MER!!!

 

Ja, hva mer kan det være...... ?

Kanskje det kan tenkes at jeg vakler ved min trofastheten til mitt strikketøy, ...

fordi noe annet tiltrekker min og hele familiens oppmerksomhet?

En julegave i 1500 deler?

BINGO!

 

 

Sorry, trofaste strikkehobby. Kaillen trenger puslehjelp. Snakkes!! :)

#strikk

Kan man ha det bedre?.......-Selvfølgelig!!!

  • 08.01.2016 kl. 16:25

Å, for en dag. Det går mot helg. Eldstejenta kommer hjem fra hybellivet. Jeg og kjæresten har frihelg, BEGGE TO. Jeg har mitt helt eget strikketøy, som bare skal komme meg selv til gode. JEG ELSKER DET!!

Jeg startet med pinne 8, og dobbel tråd Vivaldi. Hva det skal bli, ja, det er jeg virkelig spent på. Har småsnakket litt med meg selv om resultatet, men både jeg og meg er et stort spørsmålstegn. Fargen er bra, i alle fall. Reneste lebestiftfargen, for slike som liker sånt noe.




Ikke nok med det. Jeg har bakt kake, kake med masse sjokolade i .... kan man ha det bedre?

 

Ja, den er det mye godt i, blant annet et eksklusivt vaniljesukker, både i bunn og topp.



Ahhh... roen senker seg og pinnene går og livet er bare helt storartet!! Ikke sant?

NEI, DET ER DET SLETT IKKE!  JEG HAR KRANGLET NOE SÅ DURABELIG MED MEG SELV OG RESULTAT VAR NEDSLÅENDE!!

 

Tror dere ikke at den mest bisarre av meg, foreslo 60 dager uten sukker!!!! Har dere hørt sånn idioti? Jeg som alltid har hevdet klart og  høylytt at jeg er fornøyd med meg selv akkurat som jeg er, og som ikke vil følge noen idiotiske trender eller være med på noen slags former for ekstremsport.

HVA SKAL EN EGENTLIG SI TIL SÅNT TULL?

Men midt i dag 4 uten sukker, er jeg så svakelig at jeg ikke orker å protestere lenger, eller diskutere mer med meg selv. ÅÅÅÅ, det er så KJEMPESYND i meg, så til de grader. DOBBELTSURK:

Men jeg har ikke tid til å synes mer synd i meg selv nå, derfor overlater jeg den biten til alle dere andre. For jeg må få på meg barbieparykken, ja den jeg brukte her, og dra inn på familiekveld i Bøhallen. Der samles kollegaer i hjemmesykepleien til kafesalg... Ja, kaka skal også med, og jeg håper da virkelig at jeg har litt krefter igjen til å få meg selv til å slutte med den der fjotteriet med 60 dager uten sukker, før hele kaka er gått med.

 

Og til alle dere som tror at pappaen i huset likevel får høyre og venstrevotter, slik han ønsket seg, og at jeg hadde vottegarn nederst i posen jeg beskrev i går. Ja, der får jeg skuffe dere. Vet dere hva jeg fant i bunnen under alt det mohairgarnet?



HVA? Merkeligere garnbunt har jeg sjeldent sett. Hva skal jeg bruke den til? Ja, akkurat den diskusjonen venter jeg med. Har alt for mye på gang med meg selv nå, til at jeg orker den diskusjonen akkurat i kveld. Nå bærer det snart i Bøhallen.

 



 

Ha en forrykende aften, med kroppen full av sukker.!!! DOBBELTSUKK!!

sugar cubes
Licensed from: giovanna-fotos / yayimages.com


#60dagerutensukker #strikk #håndarbeid

All verdens problemer

  • 03.01.2016 kl. 23:28

Da har jeg vært på et skytterstevne. Det kan dere vel se? Her er typisk Tone, som har vært på skytterstevnet.

 


Nei, FOR GUDS SYLD, jeg dro da ikke slik sammen med min sønn Brage Aspirant på det stevnet. Det er det SKJERFET som er greia her. Jeg strikka det der borte... Selvsagt. Rett og vrang, rett og vrang, til to nøster ble oppbrukt og jeg ikke har mere igjen av det luksuriøse alpakkagarnet jeg ikke vet navnet på. Men jeg brukte pinne 6.

 

Her er forresten aspiranten...på stevnet. Som skyter på blink på sitt andre stevne, mens mora strikker rett og vrang og følger med på blinkene.


For dem som tror at han hører på musikk i oppladningen til skyteseansen, så får dere tro om igjen. Han hører på INGENTING. Har funnet ut at de øreklokkene gir utmerket ro, også utenfor banen. Særlig i nærheten av moren. Her i bladet Vesterålen står det mer om Brage og de andre aspirantene og skytterne på stevnet i går. Men WHAT!!!! ikke et ord om strikketøtta som gjorde rett og vrang og rett og vrang mens gutten skyter med skarpt!!!

Men å si at jeg laget hele det skjerfet på skytterstevnet i går, ja, det er overdrevent selvskryt. Resten ordna jeg på et skikkelig festlig håndarbeidstreff som varte og rakk til langt utpå natt. Det fine med håndarbeidstreff, er at i tillegg til lage håndarbeid-arbeid, gjør deltakerne en durabelig innsats i å løse all verdens problemer!!! Ja, det skal sies, at jo lengre tid vi satt sammen i strikkemodus, jo klokere ble vi. I løpet av natta hadde vi løst de fleste problemer og konflikter både på kommunalt og sentralt plan,....og da snakker vi verdensproblemer, altså. Å STEIKE vi ble bare klokere og klokere ut i de små timer.

Jeg er overbevist at det er det som er løsningen på kommunepolitiske utfordringer. Sett kommunestyrer og formannskap sammen med strikkepinner og heklekroker, og snart blir de klokeste beslutninger tatt og ledige stillinger besatt med de beste folka. Ja, de må jo ha garn da, det er klart, men det må da de som bestemmer forstå. Klokskapen ligger ikke i en pinne, det må substans til...

 

Og for alle dere som fortvilet tenker; MEN HAR DEN STAKKARS DATRA  DI FÅTT VOTTER DA? Så har ho altså det.



Garnet er Karisma og oppskriften finnes i denne boka. Enkel og grei. Med GUUUUD så kjedelig å strikke.


Men nå skal plutselig eldstedatra også ha votter. Det blir altså ikke etter oppskrift. Nei der går grensa. En oppskrift-ting i løpet av en måned er mer enn nok. Nå får ho fri-fantasivotter, om ho vil eller ikke. Jeg må bare komme meg i gang... finne bryteren, for å si det sånn

#strikking #selbuvotter #skytterstevnet #håndarbeid #håndlaga #strikkaskjerf.

Nå har jeg lenge ligget på latsiden.

  • 27.11.2015 kl. 20:38

Det har jeg sannelig. Så lat har jeg vært, at det er gått godt over en uke siden jeg i det hele tatt luktet på blogg.no. Er det mulig? Ja, det må da være måte på latskap. Har man blogg, så har man blogg. Skjerp deg ToneartTone.

Hva i all verden har jeg funnet på i alle disse laskapdagene? 

 

I dag har jeg foreksempel har jeg vært med på flyttefot. Nisser, mus og engler har fått sin egen krok på museumet her i Bø. Nå venter de bare på nye hjem. ...





Men hallo. Godt over en uke, ToneartTone, uten et blogglivstegn, uten et eneste innlegg.

 

Jammen, jammen, jammen,  jeg er jo husmor, mamma, fritidsaktivitet-venne-hente-bringe-hentepånytt-sjåfør, hobbykokk, husrengjører, advendtkalenderpakkeinnpakker og sykepleier. Ikke bare latskap det, vel.

 

Ja, også blir det jo et og annet håndarbeid også. Som den fillerya...

 



 

Ja, også den andre fillerya...

 



 

... og tre dinglemusene med hvite hjerter....

 

 

 

Ikke har de fått noe navn, engang. Det har nok noe å gjøre med den latsia, men også fordi disse Gråmusene kom så kjapt. Det ble liksom ikke tid til å være oppfinnsom..

 



 

Heller ikke de fikk navn. Latskap eller ei. En nisse som ligna noe så voldsomt på dinglemuskonseptet, satt her plutselig. Bare uten strikkalue. Hadde sånn rett-opp-heklalue.

 



 

Men tror dere han fikk navn?? Å, neida. Det ble det nok bare tull med, for to dinglemus tok plutselig oppmerksomheten fra alt dette... 

 





Og navnet deres... Nei, ikke spør meg, for de ble ferdig 20 minutter før de kom på museum... Snakk om heftig livsløp de fikk de Dinglemusene.

 

 Men siden jeg er i det latskapende hjørnet, sitter jeg her godt plassert i sofaen.... og koser meg med noen dekorhjerter.... 

 



De kan jo være fin å pynte med. Både på pakker, greiner og fat.

Tror de skal få være med på det museumet i morgen.

 

Så til tross for latskap, så har det vært ei ganske heftig god uke. I morgen blir det liv, på et museum i Bø, -forhåpentligvis.

 

God helg til alle lesere, spesielt til dere multifunksjonelle mammaer, som har mange forskjellige roller i ei travel tid.  

Godt salg til alle flittige, flotte, flinke sjeler som stiller med hjemmelagede produkter rundt om i landet og spesielt til dere på Bø Museum.

 

 

 

#Dinglemus #Gråmus #julemarked #julemesse #håndarbeid #jul #hjemmelaget.

 

Tone

Mamma, kone, sykepleier og strikkeslave. Her er hverdagen min i garnets floker, -på godt og vondt.

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no