Det er så slitsomt å være sliten. For de siste ukene har det bare balla på seg og jeg er fanget i noe helt utmattende. Ja, det har ingenting med de 70 bestemorrutene som jeg har heklet til kirkens bymisjon i Trondhjem, å gjøre. 

Nei, for hadde jeg ikke hatt det håndarbeidet, hadde det fort vært sånn at jeg måtte ha tydd til andre avhengighetsskapende midler. For er en inni en sånn vond boble som jeg er nå, er bestemorruter fine å ha. Det går rundt og rundt i ei fart, og uroen kan kanaliseres ut i de firkantene som skal til Trondhjem til #arbeidsrommet i prosjektet #mangerutersma. Ja, hadde jeg ikke hatt de bestemorrutene, hadde jeg nok eksplodert.

Det har ingenting å gjøre med at jeg er blitt et år eldre heller. Joda, har akkurat hatt bursdag. Er i mitt siste år på 40-tallet, men det er ikke det som bekymrer meg, eller gjør meg full av uro, sinne og håpløshet. Nei, det er godt å fylle år, bli eldre, bli feiret, gratulert og få gaver.

Og den greia, som jeg strikker på innimellom...ja den sliter meg ikke ut den heller. Det er ikke den som holder meg våken om natta og får meg til gnisse tenner. Nei, hadde det ikke vært for alle de små maskene rundt og rundt, hadde natta blitt uutholdelig lang og vond. Men den er ikke årsaken til at søvnen ikke kommer.

Den greia, som jeg tidligere ikke hadde formeninge om ble genser, tunika, skjørt eller kjole, har vokst ganske bra. Ja, såpass mye at genser og skjørt nok kan utelates nå. Og siden Royen min kom hjem med flere nøster fabel longprint fra Sortland på selveste bursdagen min, har jeg garn nok til ennå å ta noen våkennetter med det håndarbeide jeg ikke vet hva blir. 

Ja, for det hender jo at en må telle og planlegge og vurdere når en strikker på sånne greier. Og da blir det jo pauser, fra all den tenkinga altså, en liten pause fra uroen. Hva skulle jeg gjort uten den strikkinga.

For hva gjør en egentlig når man liksom blir fanget inn i noe man ikke kommer seg ut av. Når tankene kjører sitt eget løp, uten stopp, og det ikke hjelper noe å snakke hardt til seg selv eller klipe seg i armen. Hadde jeg bare hatt elgens evne, å drite i det, slik han gjorde i natt, rett utenfor stuevinduet her.

Men det kan man jo ikke. Man skal jo oppføre seg som folk og ikke som dyr. 

Og når man ikke finner roen uansett hvor fornuftig og tålmodig en snakker til seg selv, da er det godt man har sånt strikketøy som man bare kan strikke og strikke på, i det uendelige, -nesten. 

#terapi #mangerutersma #arbeidsrommet #uro #håndarbeid