Det er så slitsomt å være sliten. For de siste ukene har det bare balla på seg og jeg er fanget i noe helt utmattende. Ja, det har ingenting med de 70 bestemorrutene som jeg har heklet til kirkens bymisjon i Trondhjem, å gjøre.
Nei, for hadde jeg ikke hatt det håndarbeidet, hadde det fort vært sånn at jeg måtte ha tydd til andre avhengighetsskapende midler. For er en inni en sånn vond boble som jeg er nå, er bestemorruter fine å ha. Det går rundt og rundt i ei fart, og uroen kan kanaliseres ut i de firkantene som skal til Trondhjem til #arbeidsrommet i prosjektet #mangerutersma. Ja, hadde jeg ikke hatt de bestemorrutene, hadde jeg nok eksplodert.
Det har ingenting å gjøre med at jeg er blitt et år eldre heller. Joda, har akkurat hatt bursdag. Er i mitt siste år på 40-tallet, men det er ikke det som bekymrer meg, eller gjør meg full av uro, sinne og håpløshet. Nei, det er godt å fylle år, bli eldre, bli feiret, gratulert og få gaver.
Og den greia, som jeg strikker på innimellom...ja den sliter meg ikke ut den heller. Det er ikke den som holder meg våken om natta og får meg til gnisse tenner. Nei, hadde det ikke vært for alle de små maskene rundt og rundt, hadde natta blitt uutholdelig lang og vond. Men den er ikke årsaken til at søvnen ikke kommer.
Den greia, som jeg tidligere ikke hadde formeninge om ble genser, tunika, skjørt eller kjole, har vokst ganske bra. Ja, såpass mye at genser og skjørt nok kan utelates nå. Og siden Royen min kom hjem med flere nøster fabel longprint fra Sortland på selveste bursdagen min, har jeg garn nok til ennå å ta noen våkennetter med det håndarbeide jeg ikke vet hva blir.
Ja, for det hender jo at en må telle og planlegge og vurdere når en strikker på sånne greier. Og da blir det jo pauser, fra all den tenkinga altså, en liten pause fra uroen. Hva skulle jeg gjort uten den strikkinga.
For hva gjør en egentlig når man liksom blir fanget inn i noe man ikke kommer seg ut av. Når tankene kjører sitt eget løp, uten stopp, og det ikke hjelper noe å snakke hardt til seg selv eller klipe seg i armen. Hadde jeg bare hatt elgens evne, å drite i det, slik han gjorde i natt, rett utenfor stuevinduet her.
Men det kan man jo ikke. Man skal jo oppføre seg som folk og ikke som dyr.
Og når man ikke finner roen uansett hvor fornuftig og tålmodig en snakker til seg selv, da er det godt man har sånt strikketøy som man bare kan strikke og strikke på, i det uendelige, -nesten.
#terapi #mangerutersma #arbeidsrommet #uro #håndarbeid
11 Kommentarer
gretashobby
13.03.2016 kl. 12:57Happeningsihuttiheita
13.03.2016 kl. 15:12Håper du finner ut hva som sliter sånn på deg. Det er ikke alle ting man kan klare selv, så finn deg noen å snakke med. Noen du har tillit til.
Gratulerer med dagen, forresten! :) Klem og klem.
Fruemmel
13.03.2016 kl. 16:32annebe
13.03.2016 kl. 16:44Det er noe som ikke er så greit som du sliter meg. I den alderen vi er inne i kan mange av oss slite med o.a. og det kan røyne på. jeg vet ikke om du sliter med et men du trenger ikke kommentere det. Stooor klem.
maiken
13.03.2016 kl. 20:13Husk å kalle deg førtis hver dag...:)
Ja, det må bli en tunika vel, dette fine som vokser på hendene dine
Og alle de lappene, forstår ikke at du har tid...:)
fruensvilje
13.03.2016 kl. 20:46Det ha jammen blitt mange lapper og det andre prosjektet er jeg spendt på hva ender opp som
Hobbystua
13.03.2016 kl. 22:57May-Lis
13.03.2016 kl. 23:19dedicat
13.03.2016 kl. 23:39Ingrid
15.03.2016 kl. 10:42Kommentaren kommer litt sent. Elsker tingene du lager, du er skikkelig flink!
Håper du kommer gjennom det du har å tenke på, og at livet blir lettere etterpå. Man kan jo se her at du har mange som bryr seg om deg og ønsker deg alt vel. Du er en jeg ser opp til.
Skriv en ny kommentar