Sinnastrikkeren tar bloggpause

  • 14.03.2016 kl. 01:36

Ja, nå er jeg bare sinnastrikkeren. Og det er nok ganske så effektivt på strikkefronten, men det blir ikke særlig til blogginnlegg av det. Jeg mener når man har sånn sutremodus altså. Tror egentlig at sinnatrikkeren gjør seg bedre i TV-program for spesielt intresserte. 

Derfor vil det bli en bloggpause til jeg har funnet ut av ting. Er det en sånn fykomfei i kroppen som nå, kan man lett komme til å skrive ting en angrer på. 

Jeg kunne jo ha blitt den nye sinnabloggeren, men er jo egentlig litt for gammel til det. Dessuten kunne bloggen komme til å ta sånn av at jeg måtte stille opp i "Skal vi danse" og "Lindmo" og  jeg kunne risikere å bli et forbilde. Det hadde jo vært tragisk. 

So long, er tilbake før dere vet ordet av det, men da er jeg sterk og uthvilt igjen. 



Klemz.

For et slit

  • 13.03.2016 kl. 12:44

Det er så slitsomt å være sliten. For de siste ukene har det bare balla på seg og jeg er fanget i noe helt utmattende. Ja, det har ingenting med de 70 bestemorrutene som jeg har heklet til kirkens bymisjon i Trondhjem, å gjøre. 

Nei, for hadde jeg ikke hatt det håndarbeidet, hadde det fort vært sånn at jeg måtte ha tydd til andre avhengighetsskapende midler. For er en inni en sånn vond boble som jeg er nå, er bestemorruter fine å ha. Det går rundt og rundt i ei fart, og uroen kan kanaliseres ut i de firkantene som skal til Trondhjem til #arbeidsrommet i prosjektet #mangerutersma. Ja, hadde jeg ikke hatt de bestemorrutene, hadde jeg nok eksplodert.

Det har ingenting å gjøre med at jeg er blitt et år eldre heller. Joda, har akkurat hatt bursdag. Er i mitt siste år på 40-tallet, men det er ikke det som bekymrer meg, eller gjør meg full av uro, sinne og håpløshet. Nei, det er godt å fylle år, bli eldre, bli feiret, gratulert og få gaver.


 

Og den greia, som jeg strikker på innimellom...ja den sliter meg ikke ut den heller. Det er ikke den som holder meg våken om natta og får meg til gnisse tenner. Nei, hadde det ikke vært for alle de små maskene rundt og rundt, hadde natta blitt uutholdelig lang og vond. Men den er ikke årsaken til at søvnen ikke kommer.


 

Den greia, som jeg tidligere ikke hadde formeninge om ble genser, tunika, skjørt eller kjole, har vokst ganske bra. Ja, såpass mye at genser og skjørt nok kan utelates nå. Og siden Royen min kom hjem med flere nøster fabel longprint fra Sortland på selveste bursdagen min, har jeg garn nok til ennå å ta noen våkennetter med det håndarbeide jeg ikke vet hva blir. 

Ja, for det hender jo at en må telle og planlegge og vurdere når en strikker på sånne greier. Og da blir det jo pauser, fra all den tenkinga altså, en liten pause fra uroen. Hva skulle jeg gjort uten den strikkinga.

For hva gjør en egentlig når man liksom blir fanget inn i noe man ikke kommer seg ut av. Når tankene kjører sitt eget løp, uten stopp, og det ikke hjelper noe å snakke hardt til seg selv eller klipe seg i armen. Hadde jeg bare hatt elgens evne, å drite i det, slik han gjorde i natt, rett utenfor stuevinduet her.


 

Men det kan man jo ikke. Man skal jo oppføre seg som folk og ikke som dyr. 

Og når man ikke finner roen uansett hvor fornuftig og tålmodig en snakker til seg selv, da er det godt man har sånt strikketøy som man bare kan strikke og strikke på, i det uendelige, -nesten. 

 

#terapi #mangerutersma #arbeidsrommet #uro #håndarbeid

Når garn kan hoppe.

  • 09.03.2016 kl. 17:41

Jeg opplevde det her om dagen. Det var på mandag og som sedvanlig hadde jeg glemt å ta med meg matpakke på jobben. Da er det ikke annet å gjøre enn å finne nærmeste butikk for å ivareta ernæringsbehovet. Denne gangen var det en Jokerbutikk.

Da jeg kom i kassa, merka jeg at det bare hadde hoppa flere nøster garn sammen med yogurten og tab Xtra`en i handlekurven. Jeg ble rent skremt, for jeg trodde jo ikke at garn kunne hoppe, og begynte å lure på om det var meg det var noe galt med.

Jeg hekler jo til det prosjektet til kirkens bymisjon i Trondhjem. Det kan du lese om her. Ja, jeg tenkte jo at det var en grei måte å få brukt opp alt det restegarnet jeg hadde liggnede hjemme. Og så er man jo samtidig med på å støtte en god sak. Det er bare det, at alt det restegarent jeg hadde og som kan brukes til det formålet, det er slutt for lenge siden. Dermed skulle jo hele det hekleprosjektet være over for min del.

Men på mandag ble det mere garn. Ja, på grunn av det garnet som altså hadde hoppa opp i handlekurven min på Joker. Jeg måtte jo bare betale å ta det med hjem, for man kan jo ikke dumme seg helt ut i kassa heller. Nei, det skulle tatt seg ut å si; "Unnskyld meg, men jeg må gå å legge på plass det superwashgarnet. Det har ikke jeg lagt oppi altså, det hoppa dit av seg selv". Nei, sånt passer seg egentlig ikke å si på Joker en mandags formiddag, iallefall ikke om man er kledd i uniform og prøver å se sånn rimelig seriøs ut. Så det ble med hjem.

Og jeg fortalte de ikke til noen, jeg bare hekla og hekla og gjorde det klart både overfor meg selv og alle andre at det Superwashgarnet i rosa, grått og hvitt, det var bare restegarn. Ja, det skulle tatt seg ut om jeg fortalte at det var en nyinvestering fordi det hadde hoppet oppi handlekurven av seg selv.

 



Men i dag morges, ja, da leste jeg noe interessant på Facebook. Det var i kommentarfeltet, men dog, jeg fikk det med meg. Ja, der stod at ei dame hadde vært i en garnbutikk for å kjøpe to nøster, og så hadde det hoppet flere nøster oppi handlekurven hennes. De hadde til og med ropt om å få bli med hjem.

Jeg ble så glad da jeg leste dette. Jeg som hadde trodd at jeg var totalt alene om slike opplevelser. Og ikke nok med det, men det var flere på Facebook som dristet seg til å fortelle om erfaringer av samme slaget, at garn har tatt seg til å hoppe opp i handlekurven. Jeg er så lettet over dette. For jo flere vi er som tør å stå frem med slike opplevelser, jo lettere er det jo å godta og leve med fenomenet.

Kanskje det var det som skjedde i forrige uke også, da det fabelgarnet ble med hjem fra et senter på  Sortland? Jeg oppdaget det jo ikke før jeg var kommet hjem, med dog, jeg var jo tross alt hodeløs den dagen, så det kan da hende at det var snakk om hoppende garn her også. Det skal man ikke se helt bort fra.



Ja, dette garnet var så påtrengende at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre med det. Jeg jobber jo som tidligere nevn med saken, men ennå er det rimelig åpent hva det hele ender opp som.

 



Så i dag, på vei hjem fra et møte, stakk jeg innom Huldrehjørnet. Der på Huldrehjørnet kan alt skje, så jeg er ganske så forberedt på det. Det ligger jo i navnet, at det ikke er helt trygt å gå inn der bestandig. Men jeg bare måtte. Ja, det var helt prekært. Men hvorfor jeg absolutt måtte, ja, det er jeg ganske usikker på ennå. Men må man, så må man. Og det garnet de har der, det tror jeg setter helt ny rekord i hopping. Ja, ikke hadde jeg handlekurv, for jeg ville egentlig gardere meg mot sånn garnhopping akkurat i dag, fordi jeg tross alt har nok av det slaget hjemme. Men vet dere hva som skjedde? Ja, det er nesten ikke til å tro.... Ho Aurora hoppa rett på disken, ja, det var et MEGAHOPP, og landa pent ved siden av den betalingsterminalen.

 



Jeg har ikke sett på maken før. Og jeg har opplevd litt av hvert på garnfronten, må sies.

Men det er egentlig stort lite jeg kan gjøre med den saken, annet enn å ta ho med hjem og hekle mer til Trondhjem. For skulle du ha sett, den hoppende Aurora er akkurat sånt garn som man godt kan strikke ruter til Kirkens bymisjon av. Helt utrolig.

 

Jeg begynner vel egentlig å tro, at garn som hopper, også er av det lumske og manipulerende slaget, som binder opp håndarbeidsfolk til pinner og kroker, slik at de ikke kan få foretatt seg stort annet enn å ta seg av garnet.

 

#Garn #Garndilla #håndarbeid #mangerutersma #Kirkensbymisjon #hekling #strikk

Hva gjør ei strikkedame med 5 feilhekla ruter på salongbordet?

  • 08.03.2016 kl. 20:32

Her ligger de, de feilhekla rutene i tynn fabel longprint. Hva i all verden skal jeg gjøre med dem?

 



 

Ja, hva skal ei strikkedame gjøre med 5 feilhekla sjatterte ruter i forskjellige blånyanser? Jeg kan jo SE på dem. Ogdet gjør jeg også, jeg ser, lenge og vel, mens jeg hekler noen flere ruter i rett størrelse til kirkens bymisjon i Trondhejm,  til prosjekt #mangerutersma.

 



Og mens jeg hekler sånne rette ruter, tenker jeg på de 5 rutene i fabel. De kan jeg jo ikke gjøre noe med. Men søte er de jo, de rutene, -synd å rekke dem opp. Men blått da, ... nei, ikke spesielt mye hos oss av interiør som går i blått, så om jeg lager putetrekk, teppe eller noe sånt, blir det likevel ikke noe som kan brukes her...

Så jeg hekler noen flere ruter, -i den rette størrelsen, i farger som skal til trønderlag og kirkens bymisjon. #mangerutersma.



Men som vi vet, så gjør strikkedamer merkelige saker i ny og ne. Ja, som i kveld foreksempel, da hekler den damen her 5 feile ruter til. For jeg synes de er så søte. Og plutselig ligger der 10 feilhekla ruter i tynn fabel longpringt på salongbordet mitt.

 



Hva i alle verden skal jeg gjøre med 10 feilhekla ruter da? Nei, det vet ikke jeg. Men jeg kan jo SE på dem, søte er de jo. Og det gjør jeg. Mens jeg hekler noen flere ruter som skal til Trondhjem. #Mangerutersma

 


 

Jeg får litt godt for de der søte små rutene i fabel longprint og tenker at sammen, ja, sammen kan man jo helkle dem.... For er de yndige hver for seg, blir de nok enda bedre sammen. Og plutselig har strikkedama ordna ei merkelig remse av fabelruter, som hun legger på salongbordet for å SE på.

 



Men der blir den remsa ikke liggende lenge, for om noen trodde at jeg bare skulle SE på mens jeg hekla noen flere ruter til Trondhjem, så stemmer ikke det helt. Snart var strikkepinnen funnet frem, - og med pinne nummer tre kom denne strikkedama i sitt rette element. Ikke lenge etter ligger det et uferdig klesplagg på salongbordet mitt.

 



Men om det blir kjole, skjørt, tunika eller genser, ja, det må jeg SE litt på.

#Mangerutersma #hekling #strikking #håndarbeid #håndarbeidshverdag #hjemmelaget

JEG FIKK VIRKELIG LEST TEKTSTEN!!

  • 06.03.2016 kl. 22:40

I dag fikk jeg virkelig lest teksten. Ja, det noe så ettertrykkelig også. Det hendte i ettermiddag da jeg satt å beundret mine lapper, de der som jeg trodde at Kirkens bymisjon i Trondhjem skulle få.



Jeg tenkte; "Neimen, var ikke disse søte og fine da." Jeg må hele seks runder rundt for å få størrelse 10 X 10 cm, og det er fordi fabel er et rimeligtynt garn og med krok nummer 3, tar det faktisk 6 runder for å oppnå den størrelsen. Men så kom jeg til å lure på hvor mange  sånne lapper som trengs for å få til et helt teppe. For å finne ut av sånt, må man jo ty til teksten, ja den som man finner her. #Mangerutersma.

Det var ikke bare bare å finne ut av antallet, når man bare sånn skumleste. Derfor sa jeg til meg selv; "Nei, nå får du lese teksten nøye for meg sånn at jeg virkelig forstår hva jeg har begitt deg ut på." Og når jeg snakker så tydelig og direkte til meg selv, protesterer jeg ikke kraftig. Jeg hører helst etter, som i kveld, foreksempel, når jeg leste teksten.

Etterpå var jeg snurt. Ja, jeg var egentlig ganske så irritert. Hvorfor i all verden har jeg ikke fått vite alt dette før??? Det var jo snakk om garnstørrese og garnkvaliteter. Utdraget jeg ble spesielt sint på meg selv for, at jeg ikke hadde hørt før, var dette: "Oppskriften på bestemorruter tar utgangspunkt i ullgarn, gjerne i kvalitet superwash (eks Dales Falk eller Sandnes Smart som kan vaskes på 40 grader ullvask) og heklenål nr 5." Og det begynte å demre for meg at de som setter sammen disse rutene, skal sette dem sammen helt fritt fra mange, mange lapper som blir sendt inn, og de må være sånn omentrent like store og ha samme tykkelse.

Det er ikke alltid at hodet fungerer helt godt, selv om det er på plass. Den tankevirksomheten jeg hadde da jeg startet opp med de rutene i fabel, var ikke så mye å skryte av...selv om jeg gjorde akkurat det i går.... Når jeg innså det, måtte jeg bare reise meg opp, ja, med litt sånne heftige og raske bevegelser, bare for å understreke for meg selv at sånt kan jeg ikke finne meg i. Neste gang jeg begynner med et prosjekt, skal jeg vite eksakt hva jeg har å forholde meg til, sånn at jeg ikke kaster bort både tid og garn på tull. Ja, akkurat det understreket jeg overfor meg selv også, tydelig og klart, og uten å legge noe i mellom. Så satte jeg meg ned igjen, litt heftig og raskt der også, la bort heklekrok nummer 3 og det tynne garnet, -og tok telinga.

 



Tellinga tar jeg best med et håndarbeid. I dag ble det denne genseren jeg akkurat er starta på. 1-2-3-4-5-6 av ene farga... så 1-2-3-4-5-6 av andre, - om og om igjen. Ja, det tok noen runder før jeg hadde roa meg så pass at jeg klarte å tenke ansvarlige tanker igjen.

Da fant jeg skåla med lørdagsgodtet som var blitt igjen etter ungene, og forsynte meg grovt. 


 

Og så, ja DA var jeg klar for å gå videre i livet.

Jeg gikk inn i garderoben og fant fram restegarn i passe tykkelse, som jeg kunne hekle med krok nr. 5. Det var ikke spesielt vanskelig å finne garn. Hadde både smart og falk og..... labbetus. Alle var MACHINEWASHABLE, og det var egentlig bare å starte opp.



 

 

Men først leste jeg tekseten for meg selv, en gang til. Både det med liten skrift, det i kursiv og det med uthevet skrift. Og så satte jeg i gang med mange ruter små. #Mangerutersma

 



Det ble rent hyggelig å hekle, for det gikk fort. Og de der blå i fabel, de glemte jeg helt, i min iver etter å hekle ruter i riktig garn, med rett heklekrok. 

Men når jeg en gang kommer til å huske på de der fabelrutene igjen, skal jeg nok finne noe å bruke de til.  I mellomtiden får jeg bare forholde meg til teksten, den jeg så ettertrykkelig fikk lest, i kveld en gang.

 

#Tekst #hekleprosjekt #hekling #strikk #mangerutersma #kirkensbymisjon.

 

Kjører dobbelt.

  • 05.03.2016 kl. 22:22

I dag ble det dobbelt opp. Satt å strikka på den saken i hverdagsalpakka. Jeg har funnet et mønster på nett som jeg syntes så røft og tøft ut. Og der er jeg nå. Litt røft og tøft vil jeg ha, og jeg håper den blir det.

 

Men så kom jeg til å tenke på noe. Ja, jeg tenker en del innimellom også, -iallefall når hodet er på plass.

Hva skal jeg egentlig med en strikkasak til? Jeg har så mange at det tyter ut av garderobehyllene, -jeg har virkelig ikke behov for mer. Dette er 4. saken til meg selv, bare etter jul. Strikkebehovet mitt er betydelig større enn garderobekapasiteten min.

Og så tenkte jeg mer. Ja, jeg tror virkelig at det topplokket er der det skal være i dag, for det var da voldsomt for en tankevirksomhet på pågår.. Jeg tenkte på et tips som min trønderske svigerinne gav meg her om dagen. Et tips om et prosjekt som ble arrangert av Kirkens bymisjon. En hekledugnad som arrangeres for dem som tigger på gata. 

Det fikk meg til å hente frem heklekroken, -for å hekle ruter det kan jeg. Og hva er mer givende enn å hekle ruter, -og slippe alt det styret med å sy dem sammen. Samtidig får noen bruk for det jeg lager. Ja, det er jo vinn-vinn-situasjon. Men man kan jo ikke hekle ruter uten garn, -og garn, hvem kan det tenkes som har det mon tro? De der hodeløse kjøpene er ikka alltid like hodeløse, tro det eller ei.

 



Så nå kjører jeg dobbelt, strikking til meg selv, ren egotripp, og hekling til kirkens bymisjon, halveis egotripp.

 

Men det er ikke bare på håndarbeidsfronten jeg har kjørt dobbelt i dag. Nei, se på disse to. De nærmest trygler om å bli vasket og klippet.

 



Og det skjønner jeg godt, for det er på høy tid. Ja, for de bedende blikkene har INGENTING å gjøre med at jeg står rett ved siden av kjøleskapet. Å, nei, det er nok det badekaret de lengter etter. Så nå blir det dobbelt opp, med klipping og bading, -av Mira og Lavendel.

Og etterpå.......

 

Leeeeeenge etterpå, -så er de IKKE snurt og sur. Nei, IKKE I DET HELE TATT. De trøster ikke hverandre og konspirerer ikke om hvordan de skal finne seg et nytt hjem. Å, NEIDA.

 



Nei, de ligger bare der og gleder seg til å få begynt å få brukt de mariusgenserne igjen. For det vet de, når matmor har fjærna pelsen sånn at de nesten er nakne, så må genserne på. De fryktelige klærne som blir  tredd de nedover kroppen hver gang de skal på tur. Ja, de er bare så hoppende glad for den tanken.

 



For å si det sånn, det tyter litt i garderoben deres også, -av strikkasaker. Da er det godt at Kirkens bymisjon finnes. Sånn at man sende bort noe av alt en lager.

 

#Kirkensbymisjon. #Mangerutersma #garn #strikking #Dobbeltopp

Når hodet mangler.

  • 04.03.2016 kl. 16:48

Når hodet mangler er det fort gjort at man legger ut et bilde av en hodeløs dame i en nystrikka genser av garn fra restegarnslageret.



Det kan ha noe å gjøre med at hodet ser så trett ut, at det ikke er noe å vise frem. Da må det bort, -selvfølgelig.

Nå vil jeg tro at noen av dere sukker oppgitt og tenker; "Nei, nå har ho vært oppe i natt og festet tråder til den nystrikka genseren sin." Men da kan jeg si, det har jeg ikke. De trådene var festet lenge før natta kom.

Enda er det noen som kanskje tenker; "Det er vel den lua ho måtte ha ferdig, som gjorde at ho ble derfor sittende oppe halve natta". Nei, det kan jeg si, den lua jeg strikket på, den ble ferdig lenge før jeg begynte å feste tråder på den nystrikka jakken, som ble ferdig lenge før natta kom.

Ja, her kan dere se. I mangel av hode, får melonen gjøre nytte.



Og hvis noen av dere skulle komme til å tenke at jeg satt oppe halve natta for å surfe på Ravelry etter prosjekt på prosjekt på prosjekt, så tar dere helt feil der også. Joda, jeg gjorde det, -en god stund, -lenge før jeg gjorde ferdig den lua, -som var lenge før jeg festet de trådene på den nystrikka jakken, -som var ferdig lenge før natta kom.

Men i går kveld, da det ble stilt i huset og natten senket seg, fant jeg ut at jeg måtte planlegge neste dag. Ja, det blir altså den dagen som vi har nå i dag, om jeg ikke fortsatt er helt hodeløs.

Og i dag har vært en sånn sykehusdag igjen. Det handler ikke om meg, men om min mor som er innlagt. I dag var det sykebesøk, jeg måtte opp og tidlig og av gårde for å rekke legevisitten, og jeg måtte være min egen sjåfør. Og når man er sin egen sjåfør, er det ikke så lurt å strikke i bil. Men likevel er det viktig å ha et strikketøy med seg, i beredskap, om noe uforutsett skulle oppstå. Derfor må jeg bare få fikset et håndarbeid til den turen.

Jeg så over restegarnet og fant ut at jeg fortsatt hadde en mengde med hverdagsalpakka.



Og selv om det går mot natt, så er det litt rart med det, man må bare få ordnet et sånt beredskapshåndarbeid. De kan ta tid, for det er jo ikke bare å legge opp og legge opp, uten å vite hva man egentlig legger opp til. Så det ble litt googling og forskning på forskjellige mønster før maskene kom på pinnen. Det ble også noen runder, noen timer, for å se hvordan det egentlig ble, før hodet traff puta.

 

 


Og i morges var det bare å nappe det med og dra på sykebesøk på Nordlandssykehuset.

Men tror dere at jeg fikk strikket noe særlig på det? Nei, det gjorde jeg ikke. Siden jeg var så hodeløs i dag, så klarte jeg å legge det igjen i bilen, da jeg var på besøk, og den lange veien bort på parkeringsplassen, den frista ikke.

Heldigvis hadde min mor akkurat lagt opp til en ullesokk. Så jeg fikk da strikket noe. Ja, jeg strikket når jeg var på besøk. Jeg vet, jeg vet, ja, jeg vet det EGENTLIG, det er ikke særlig høflig å strikke når man er på sykebesøk. Men når man er hodeløs, så tar man ikke så mange sånne trivielle hensyn. Og godt er det, for jeg fikk strikket et bra stykke opp på den sokken til min mor.

 



Det var i grunnen også ganske så fint å være hodeløs da jeg senere på dagen, bare skulle innom en snartur på Sortland storsenter. Det er av og til helt greit å bli sugd inn i en butikk med hjelp av en aldri så liten garnbinge, fordi hodet ikke er helt på plass.

 



Det føles egentlig ganske godt å plutselig, før man vet ordet av det, bli stående foran et sånt billighjørne...

 



Men da jeg kom hjem, så VIPS, plutselig jeg skulle se meg i speilet, -VAR HODET KOMMET HELT PÅ PLASS IGJEN. Det så fortsatt nokså trett ut, men dog.... det var der.



Jeg kom til å se ned på kjøkkenbenken, der dagens varekjøp lå godt plantet. Og siden hodet var kommet på rette stedet igjen, kunne jeg tenke ganske fornuftige tankler: "Men hva inn i himmelens navn og rike er det jeg har funnet på??!!! Fire nøster long print fabel i en ubestemmelig blåfarge. Hva skal jeg med sånt noe? Tenk å være så hodeløs!!"

 

 

 

 

#fabel #longprint #strikketøy #håndarbeid #garn

 


 

.

Men sånn kan du ikke holde på om natta, fru Gaasland.

  • 03.03.2016 kl. 13:56

Jeg har hatt en helt uvanlig natt. Ja, dere vil ikke tro hva jeg har holdt på med. Det kommer kanskje som en bombe på noen av dere. NeI, nei, nei, jeg strikka ikke sånn der omgang på omgang som jeg ofte pleier å gjøre.

Så det stemmer at denne lua ikke ble ferdig. Ja, den i babyalpaca silk som jeg skal gi bort til noen som trenger den. Selv om den kan se nokså ferdig ut, så ble den ikke det.

 



Joda, jeg tok noen omganger etter at jeg kom hjem fra seinvakta i går. Det ble noen omganger, men egentlig bare noen få. Jeg vet ikke helt, kanskje jeg begynner å friskne litt til, av den omgangssyken, at jeg skal få lov å kjenne på hvordan det er å ha en normalhverdag, uten den trangen til å strikke omgang på omgang, igjen og igjen? 

ferdig, nei, det ble ikke denne lua, ikke denne natta iallefall.



Planen var jo  egentlig å feste, Ja, om jeg så skulle ta natta til hjelp, så hadde jeg en riktig så utsvevende festeplan. Men da jeg kom hjem og så at Royen min hadde tatt hele strikketøyet mitt med alle de tråene som trengte å bli festa, og putta det opp i en sånn merkelig pose, så gav jeg opp hele planen. Ja, han hadde rydda, og tenkte ikke på at er du først kommet deg innenfor i det private, så skal det noe til for å komme seg ut igjen. Så der ligger den godt, den genseren, -opp i Alerisposen sin.



Men jeg gjorde noe helt annet, det er nesten ikke som jeg tror det selv.

 

Ja, for det var jo ikke ennå blitt natt da jeg kobla meg opp på Ravelry. Jeg hadde blitt tipsa om det for en god stund siden, at kontoen min der så nokså stusslig ut. Og da var jeg ikke klar over at en konto på Ravelry ikke skulle se stusslig ut. Jeg trodde at nettsiden bare var en sånn oppskriftside, der man måtte vær tilknyttet for å få lasta opp forskjellige mønster og sånt. Men nå vet jeg bedre, og en stusslig side, kan jeg jo ikke ha, nei, er man på sosiale medier, så må man da være litt sosial også. Ja, selv om det kan la litt tid og bli sene kveldstimer. Så jeg starta opplastinga av prosjekt , sånne produkter som jeg har laget....

 



Nå er det kanskje noen av dere som tenker at nå har ho fru Gaasland gått fra omgang til omgang til å bli sånn der,  -finne prosjekt på prosjekt på prosjekt, på Ravelry. Og det kan være fristende, for jeg kjenner på suget, og jeg fikk i løpet av kort tid mange flinke håndarbeidsvenner der, -med prosjekt etter prosjekt etter prosjekt. Men i natt holdt jeg ikke på med det heller. Nei, for jeg avslutta den saken sånn i rimelig god tid, av en eller annen grunn.

Og så gikk jeg og LA MEG. Det hadde dere ikke trodd, nei, AT JEG SOV!!?? Ja, jeg sovna som en stein, ganske så tidlig, Men sånn kan jeg jo ikke holde på om natta. Det er jo reint ut kjedelig. Ikke har jeg drømt en skit heller, og det synes jeg er utrolig skuffende. Jeg kan iallefall ikke huske å ha drømt, og det er igrunnen enda værre. Tenk å kanskje ha hatt en uhorvelig spennede drøm, for så å gå glipp av hele greia i erindringen. Nei, sånn kan jeg ikke holde på. Blir ikke mye gjort eller opplevd av sånt.

Så vi får se til kvelden igjen, og jeg ikke kan finne på noe mer givende, enn all den sovinga.

#Strikking #Ravelry #Håndarbeid

 

Jeg trekker snart i uniform.

  • 02.03.2016 kl. 14:04

Snart skal uniformen på og ikke så veldig mye lengre etter, sitter jeg godt plassert bak et ratt i en kommunebil. Det er seinvakt på meg i dag. Men jeg stikker en liten tur innom her, bare for å fortelle, at den genseren i hverdagsalpakka, ja, den er altså ikke blitt ferdig ennå.

Den kan nok se nokså ferdig ut.



Men det er den ganske så langt ifra. Jeg har gjort et rimelig godt forsøk på å få den ferdig. Ja, de som kjenner meg vet at jeg gjerne tar natta til hjelp. Og i natt var en sånn natt. Jeg hadde heldigvis mannen min sammen med meg. Ja, vi er begynt å se sånn netflixserier sammen når vi sitter oppe på kvelden, ...og utover i nattestimene. Nå går det i "Breaking bad", og vi er snart kommet til siste sesong, sesong 5.

Og om jeg er blitt rimelig god på å overtale meg selv til å bare ta en omgang til, med den strikkingen, så er jeg også blitt en mester til å overtale han mannen min til å se bare EN episode til. Det ER en heftig og god serie, men det er også fint å ha mannen sammen med seg når man sitter oppe og strikker runde etter runde i en sofa om natten.



Ja, det bildet har ikke jeg tatt, jeg har ikke nerver til å komme i nærheten av det der kartellet. Det er rett og slett hentet fra googel.

Men det kommer et punkt om på nattestid, der også min mann SETTER FOTEN NED og reiser seg opp og sier; "Nei, nå er det natten, nå legger vi oss". Man tør ikke si nei til sånt når den guttungen her på det bilde, akkurat har vært med å utrydde et helt meksikansk narkotikakartell, så det er bare å legge bolen til side, og ta følge til soverommet. Klokka ble visst tre.

Men ennå var det en god del igjen på den genseren i hverdagsalpakka. Og det kan ha noe med det å gjøre at det ble en nokså urolig søvn på meg, eller... jeg burde vel egentlig ikke være så forundret over den saken. Det var iallefall ikke mannen min da jeg fortalte han i morges at jeg hadde hatt en helt utrolig drøm. Ja, jeg var blitt drugdealer, -en helt sånn uskyldig strikkedame-drugdealer. Stoffet, hva det nå enn var, skjulte jeg i garnnøster, og jeg var en mester i å fortelle med selv at det var helt uskyldig alt jeg drev på med. Ja, for egentlig var jeg bare en sånn middelaldrende strikkedame, så trengte litt ekstra cash for å kunne handle alt det garnet jeg bare MÅTTE ha. Helt uskyldig, altså.

Av en eller annen grunn dro Royen min på smilebåndet da han fikk høre om den kriminelle kona si.

Men den genseren ble altså ikke ferdig, breaking bad eller ikke. For ennå gjenstår det mye festing.



Enn så lenge, trekker jeg i sykepleieuniform og tjener til garn og annet på en helt lovlydig måte.

#garn #breakingbad #Strikking #natterangel #håndarbeid #strikkedame

 

 

 

 

Nei, i natt har jeg ikke vært på påskevandring.

  • 01.03.2016 kl. 19:55

I natt har jeg IKKE vært på påskevandring. Nei, sånne skiturer som i går natt var jeg godt forskånet mot denne natten. For i natt var jeg godt plassert i sofaen, sammen med den sjøgrønne genseren jeg strikker på.  Jeg fikk nemlig en sånn trang til å se mønsteret vokse, se hvordan fargene ble sammen, om det funket.

Ja, når man sitter sånn på natten og tenker bare en runde til, blir det fort til at man tenker akkurat den tanken ganske mange ganger. Og det er litt spennende med sånt restegarnstrikk, for man vet liksom aldri helt hvor det ender og hvordan restegarnfargene blir sammen.

Jeg skulle jo  egentlig strikke det mønsteret her.

 



Men i natt klarte jeg ikke å finne den oppskrifta. Nei, jeg visste at jeg hadde lagra det på ei billedfil. Men den filen var uhorvelig vanskelig å spore opp i natt. Etter flere leteaksjoner, kom jeg på at den var jo inne på datra sin PC, den som jeg lånte i ferien. Og både datra og den datamaskinen befant seg på Sortland på en hybel, forhåpentligvis i hvilemodus begge to. Det var i grunnen litt synd det, siden jeg akkurat denne natten hadde en sånn trang til å se et mønster på den genseren. 

Nå er det sikkert noen av dere som tenker at jeg prøvde meg på en oppvekking av Sortlandsdatra, denne natten, for å få henne til å sende over den filen. Ja, det hadde vel vært likt meg.

Men der går grensen, nei, så gal er jeg altså ikke. Det får da være måte på. Det er jo mye lurere å bare gå inn i sengen å sove fram til neste dag, når datra er våken nok til å få sendt over den oppskrifta.

Men der går grensa, nei, det får da være måte på snusfornuft. Man kan jo ikke legge seg når man er innstilt på å se et mønster vokse.  

Så i natt var det bare å finne noe nytt å ha på toppen av den genseren. Det forstår jo alle. Man legger seg ikke å vente på å få en oppskrift, når man har fått en sånn der trang til å se et mønster vokse midt på natten. Da var det jo godt at jeg akkurat har fått tak i denne boka her.


 

Og at jeg fant et mønster som framstod ganske så passende til de fargene jeg hadde. 

 


Så jeg strikket og strikket, runde på runde.. Og med runder på 416 masker, går det jo ikke akkurat fort. Nei, det går så forbasket tregt. Men klokka fire, hadde jeg fått nok. Ja, da var den der runde-på-runde-trangen blitt betydelig dempet, og jeg fant senga. Nei, jeg tuller ikkke. Jeg fant senga og tenkte; "så snart ungene er dratt på skolen i morgen tar jeg meg en sånn høneblund. Ja, det går helt utmerket det, å få tatt igjen litt av den søvnen man spanderte på en sjøgrønn genser med innslag av islandsstrikk...". Ja, det tenkte jeg idet jeg skled inn i drømmeland. Og gjett hvilken drøm.... ja, det var IKKE påskevandring på ski, for å si det sånn. 

Det var bare det at neste morgen, ja, den morgenen som kom i dag, viste det seg at den yngste datra ikke var frisk nok til å dra på skolen. Den tanken tenkte jeg ikke i natt da jeg satt våken og strikka, nei.  

Men jeg bestemte meg for å verken tenke på høneblunder eller strikkegensrer i dag, men bare være mamma så godt jeg kunne. 

Og det kan by på utfordringe når man har hatt sånn omgang-på omgang-trang på natta. Ja, da tenker jeg strikkeomganger og ikke andre omganger man fort kan tenke på om man har livlig natte-fantasi. 

Da er det godt at man har fått et tips fra den datra som er betydelig eldre. Det tipset heter FRES.


 

Og jeg har vært skeptisk til sånt noe. Hvorfor ta en sånn koffeintablett for å våkne til, når man bare kan helle inn på med en kopp kaffe eller to? Ja, den diskusjonen har jeg hatt med datra også, ho eldste, som er blitt en FRES-forbruker. Da var det kanskje litt dumt at ho fikk meg til å smake et svakt og trett øyeblikk i ferien vår. Ja, den ferieturen vi var samen på  i forrige uke..

 


 

Det var saker det. Og jeg må innrømme,  at dette vidundervåknemiddelet er ikke så hard for en sart mage som min, som en kopp kaffe kan være. 

Så heldig for meg i dag, investerte jeg i sånne FRES i går. Og overraskende nok, var det til helsekost jeg måtte dra for å gjøre en sånn investering. Og på helsekost der selger de jo helsestoff, vil jeg tro, så skepsisen min, den er ikke SÅ påtrengende lenger. Den virker også, til å våkne på, iallefall en stund.

 

Nei, i dag har jeg ikke gjort noe håndarbed. Jeg har bare vært mamma, så godt jeg kunne.  Og etterhvert ble jeg også en ganske god husarbeidsdame også. NEI, JEG TULLER IKKE. Jeg har vasket hus og klær og pyntet og plantet og bakt brød og .... Nei, det er altså ikke tull. Jeg har til og med et bildebevis.

 


 

Ikke en aldri så liten strikkemaske har jeg tatt i dag.... 

Men jeg har kikket. Nei, ikke klikket, men KIKKET. Jeg har sett på det laget i natt, flere ganger. Og jeg har en liten følelse av at det ikke holder mål. Ja, for det er ikke alltid det blir som man tenker og kanskje tror... Så det kan fort skje at det blir til at jeg må trø til med opprekking, og kanskje ringe datra for å få den oppskrifta tilsendt.

 


 

Men det skal jeg ikke bestemme nå. Nei, det er jo knapt blitt kveld og ennå er det lenge til natt. 

 

#strikk #nattevåk #omgang #håndarbeid

 

 

 

 

 

 

En nokså forvirrende dag.

  • 29.02.2016 kl. 20:32

I dag er en sånn dag med masse forvirring. Ja, jeg var helt uttafør allerede i morges. Det er nå ikke annet å vente, når man har vært på skitur hele natta. Ja, det var ikke bare en skitur, det var PÅSKEVANDRING med salmesang. Og selv om jeg hater skiturer, så var ikke det med ski det mest slitsomme. Det var heller å organisere og motivere hele skolen til min sønn Brage, til å være med på denne skituren. Nei, ikke hele skolen nei, lærerne fikk fri selvfølgelig. Det var bare ungene som måtte bli med på den skituren, og bidra med underholdning og håndarbeidsprodukter som skulle selges, -til alle sykehjemspasientene, jeg også fikk med på den skituren. Ja, uansett alder og diagnoser, fikk jeg ALLE på sykehjemmet her i Bø også med på den turen, bortsett fra personalet da, de fikk selvfølgelig fri. Det var bare pasientene som måtte opp og ut på ski -helt til Skårvågen, på PÅSKEVANDRING. I Skårvågen var det altså PÅSKEMESSE, i god tradisjonell,... ehhh... katolsk stil, med salg av håndarbeidsprodukter, til inntekt for flyktningene. Og når jeg tenker meg om, var det vel heller ikke selve den turen og organiseringa av den jeg slet mest med i natt. Nei, det var å bli ferdig med alt det håndarbeidet som skulle selges på den påskemessa, som var verst. Jeg heklet og jeg strikket, mens jeg kjeftet og organiserte og fikk folk opp og med på ski. Ja, jeg lagde til og med en og annen julemus, i hui og hast, selv om det egentlig passer seg dårlig med juleprodukter, sånn på en påskemesse, mener jeg.



Så da jeg våknet i morges, var jeg engentlig glad for at klokka ringte og at jeg ble befridd fra hele greia. Utrolig krevende med sånne drømmer.

Men jeg skal innrømme at jeg sov litt lenge i dag. Ja, for jeg har jo vært en uke på feriereise og så var det rett på helgejobbing. Så når endelig hverdagen kom og man kunne slappe litt av etter helg og ferie, da er det godt å sove litt utpå. 

Men i morges, så snart jeg er blitt realitetsorientert av meg selv om at en drøm, bare er en drøm, og jeg er ikke totaltraumatisert heller, av den natta, -kommer jeg på hvilken dag det er i dag.

Det er en sånn dag, der jeg skal reise i mange timer, for å sitte på et sykehusventerom en stund, for å få ta et CT-bilde som bare tar noen få minutter. Og når jeg tenker på det, så tenker jeg ikke først og fremst på hva det CT-bilde vil vise, eller på hva jeg skal ta opp av fryseren til middagsmat når vi kommer hjem, eller på hvilke klær jeg skal finne fram til turen. Nei, ingen av de delene tenker jeg på denne formiddagen. Jeg tenker; "HVA I ALL VERDEN SKAL JEG STRIKKE PÅ HELE DEN LANGE TUREN".

Jeg holder jo på med den genseren i hverdagsalpakka.



Og jeg er nesten ferdig med det siste ermet. (HA! Der klarte jeg å få det helt riktig, tror jeg. BØYNING i rette kjønn. ET ERME, ERMET!!! Jubelbrustakk ). Dilemmaet er at ermet blir ferdig lenge før jeg er kommet til sykehuset, og da starter jo et mønster i flere farger. Jeg kan ikke strikke mønster i flere farger, når jeg kjører bil. Ja, selv om jeg ikke sitter bak rattet, klarer jeg rett og slett ikke det. Jeg blir så bilsyk av å se på strikketøyet når jeg strikker i bil. Og såpass vet jeg om sykehusopphold, det er ikke lurt å være syk når man skal dit. Nei, man skal ha overskudd og føle seg i ganske god form for å gå inn de dørene. Så strikke særlig lenge på den hverdagsgenseren, det kan jeg ikke i dag iallefall.

Men problemet er  jo ikke særlig stort da, ikke noe å lage så mye pes rundt. Det er egentlig bare å ta med noe restegarn, Noen nøster av det babyalpaca-silk-garmet, jeg har en mengde av. Jeg har hørt at det blir etterspurt luer på noen sykehus, pga det med bivirkninger av Cellegift og håravfall og sånt. Da er jo dette myke garnet perfekt til et sånt formål.

Da oppdager jeg at BYPINNEN, ja den der ekslusive kubepinnen som jeg kjøpte i storbyen, den sitter på hverdagsgenseren.


 

Og har man først kjent på opplevelsen med sånt eksklusivitet, så går man ikke tilbake til sånt man brukte før i tiden, da mener jeg tiden før ferien vår i forrige uke. Nei, det ville jo vært et tilbakesteg, så her må det strikkes ferdig, det ermet altså, så man får pinnen frigjort til luestrikk. Det er bare å pakke mest mulig med i den STORE baggen og håpe det ordner seg rundt neste sving. Iallefall i en av alle de svingene vi skal rundt før vi er på Sykehuset.

 



Ja, det går egentlig såpass fort i mine indre personlige svinger også i dag, så på et sykehustoalett, en god stund senere, oppdager jeg at ikke alt er kommet på kroppen rett vei denne morgenen. Men gode Gud, jeg har da klær på, så sånne bagateller får en heller leve med.

Jeg oppdager også at jeg slett ikke har fått frigjort den pinnen heller. Det gikk ikke så fort som jeg trodde. Men om det har med ERMET eller ARMENE å gjøre, skal være usagt. Det kan ha noe med hode å gjøre også, at jeg har en tendens til å feilberegne tiden det tar å strikke et erme med to armer (Bingo igjen).

Da var det jo kjempebra at vi måtte på NAF en tur.... ja, at den oljelampa begynte å lyse, og vi måtte vente der på et oljeskift en GOD stund. Sånn at jeg fikk frigjort den eksklusive kubepinnen og fikk starta på et luestrikk.
 



Godt hjemme igjen, konstanterer jeg at jeg har egentlig alt for mye å ta meg til. Ja, i tillegg til å lage middag, rydde hus og hjelpe til med lekser og alt sånt som også kan kreves av en håndarbeidsdame. For om jeg tidligere på dagen lurte på hva jeg skulle gjøre av håndarbeid på den lange turen, ja, da er ikke dilemmaet blitt noe mindre nå. For mønsteret skal på, og det MÅ jeg bare få sett den dagen som heter i dag. Iallefall litt av det, en start. Samtidig så er det klart at den lua må bli ferdig, for den der eksklusive kubepinnen, sitter jo der nå....

Jeg er ikke bedre enn at jeg blir litt forvirret av sånt.



Men i natt skal jeg iallefall ikke på påskevandring. Der går grensen.

 

#Håndarbeid #bilstrikk #gal #forvirret #Strikk #Dinglemus #Dilemmaer

Jeg strikker på en arm.

  • 28.02.2016 kl. 21:57

Jeg pleier det, å strikke armer. Det er iallefall det jeg pleier å skrive. Ja, at jeg strikker på armer, altså. Det har dere sikkert kunne lese til det kjedsommeligeher på bloggen min. Jeg kan foreksempel skrive; "Nå er jeg i gang med å strikke armer, men det går betydelig saktere...."... Sånn kan jeg holde på, å lure folk helt opp i stry. For skal jeg fortelle en hemmelighet, -så kan jeg ennå ikke strikke armer, nei, det skal da være måte på strikkeferdigheter. Iallefall er jeg ikke særlig dreven på det ennå, det å strikke armer, altså.



Som regel er det ermer jeg strikker på, når jeg påstår at jeg strikker på de armene. Ja, som nå, -det er altså bare ERMER.

 



Eller, NEI, DER GJORDE JEG DET IGJEN!!... Jeg lurte dere. Sorry, altså. Man kan da ikke strikke på ERMER. Man strikker jo alltid bare en om gangen, for man har jo ikke mer enn to ARMER. Og med to armer, kan man bare strikke ET erm. Så for å rette opp alt det jeg har sagt tidligere, så strikkes det her, ET ERME. Ja, jeg håper ikke det virket forvirrende, for akkurat nå mener jeg bare å være avklarende.

Men så feil er det heller ikke, for to ermer skal en genser ha, og det ene er underveis, festet til den sjøgrønne bolen, mens den andre er OGSÅ underveis. Ja, da menere jeg ERMEN og ikke ARMEN.

 



Heldigvis fikk jeg en hyggelig tekstmelding som mente det var litt bestialsk at jeg strikker armer. Det er klart at når jeg først tenker meg om og innser at gensrer har ermer og mennesker har armer, så skjønner jeg mer av problemstillingen. Ja, det skulle litt mer til enn at jeg tenkte meg om, jeg måtte lære det, -i en alder som nærmer seg femti.... Men bestialstk... Nei, det hadde jo vært kjempekult. Tenk å kunne det, at man virkelig klarte å strikke armer.

Det var da også litt kult å få den meldingen fra akkurat den læreren som forsøkte å undervise meg norskfaget i min ungdomstid. Jeg tenkte jo selvfølgelig å tøffe meg litt, som jeg også hadde en tendens til å gjøre i min ungdomstid, så jeg sa klart å tydelig ifra; "Æg klare nok å strekk arma åsså, bærre æg øva nok, det gjeld å ha trua!!" .... Ja, det var riktig så ordrett det, NESTEN rett etter ordboka.... Og læreren som er av den hyggelige sorten, sa at det ville ikke forundre.....

... og AKKURAT DET, forundra meg litt. For tenk at selv min tidligere lærer mener at det skal kunne gå an å strikke ARMER. Ja, da kan det jo ikke være helt umulig.

Men bare sånn for å avklare all forvirring, og i fall det er noen som lurer, -foreløbig strikker jeg bare på ET ERME. De der ARMENE de får jeg ta ved en annen anledning.

 

#Norsklærer #Ermer #Armer #Strikkegenser #Håndarbeid

 

 

En nervepirrende hotellnatt

  • 26.02.2016 kl. 20:52

Det ble en nervepirrende hotellnatt i natt. Ja, den siste natten på ferien vår. Og vet dere hva denne jenta gjorde da? Ja, ho sov. Frida sov gjnnom hele dramaet. Men det skjerfet, som forårsaket en god del hjertebank og spenning, ja, det fikk ho, selv om det ikke helt gikk i de samme nyansene som hårfargen hennes. Men sov da det ble til, ja, det gjorde ho.

 



For allerede tidlig på kvelden, mens skerfet ble strikka på, skled ho inn i drømmeland. Mens jeg strikka dobbel perlestrikk og sydde sammen til et tubeskjerf, drømte jenta de fredeligste drømmer.

Det var bare det, at når skjefet var ferdig, satt jeg igjen med et helt nøste Cloud. Og i natt tenkte jeg, hva i all verden skal man gjøre med et nøste Cloud? Flyet hjem til nord, går før noen strikkebutikker i Oslo tenker på å åpne på morgenen, og her sitter jeg under en dyne på et hotellrom, med bare et nøste Cloud. Hjemme har jeg aldri sett eller hørt noe om det garnet, så det er lite håp om å få kjøpt noe mer av samme sorten. Ja, sånn for å komplettere og lage noe vettugt av det, mener jeg.

 

Et nøste er for lite til noe som helst,.....bortsett fra ....muligens.....ja, å kanskje hekle noe på det skjerfet som jeg allerede har sagt meg ferdig med. Det er bare å slukke lyset og gjøre klar for nattero. Leselampa gir mer enn nok lys til å få laget noen vifter på det skjerfet.

Da var det enda godt at jeg allerede hadde investert i en gullskimrende heklekrok samtidig med det Cloudgarnet, sånn i tilfellet det skjerfet skulle bli et heklasjerf istedet for et strikkaskjerf. Men nå skal jeg jo bare se hvordan det blir med noe heklerier på det skjerfet som egentlig er ferdig, før jeg legger meg og finner søvnen, jeg også.

Bare noen få vifter, for å se at det funker. 7 staver i vifte, det blir vel bra?

Men midt under den leselampa, starter altså hjertebanken. Ja, jeg vet ikke hvordan det er med dere, men sånt noe er nok til å starte drama i denne kroppen her. Ja, jeg ser jo etter bare noen få vifter, at det går noe uhorvelig mye garn til den saken, og ET nøste er nå engang bare ET nøste.....

Nå kan jeg iallefall ikke legge meg ned til å sove. Nei, man kan da ikke sove med en slik spenning i kroppen. Det går ikke. Iallefall ikke for denne dama her. For etter hvert som vifter blir til langs med kanten på det lilla tubeskjerfet, minka det faretruende fort på garnmengden.

Og Frida sover i sin fredeligste søvn

Tiden går, og nervene er i spenn. Det blir jo bare tull om jeg skal få for lite Cloud nå, etter alle de nattetimene, som jeg ikke greide å sove, fordi jeg måtte finne ut av om det ble nok garn til å komme rundt.

Før den siste distansen, må jeg legge det fra meg og trekke pusten dypt et par ganger. Det ser ille ut, -faretruende knapt ut, -med garn.

Og Frida er langt inne i drømmeland.


 

Men når siste maska er hekla, er det ennå noen centimeter garn igjen, og jeg reiser meg og kaster den siste trådstumpen i søpla. JESS, det gikk.... AKKURAT, med noen få centimeter.. Og alt inni denne kroppen roer seg også.
 

Men hva er klokka blitt??? Hvorfor i all verden sitter jeg og hekler på et strikkaskjerf til langt utpå morgenen, bare for å se om garnmengden holder? Jeg har uansett ingen mulighet for å anskaffe mer, før flyet letter??? !! Hva tenker jeg på?

Tenåringen min, den mest fornuftige av oss denne natten, sover sin fredeligste søvn.

Men når det først bare er noen timer til den vekkeklokka ringer, og vi må opp, kan jeg jo likegodt fikse på den drømmegenseren. Bare tull å legge seg til ro nå. Kommer bare til å bli så tungt å våkne når den klokka ringer likevel.

Og litt oppmuntret av at det gikk så godt med det skjerfet, rekker jeg opp hele ermet til drømmegenseren for å strikke en ny. Ikke vet jeg helt hvorfor jeg fant ut at orange, ikke passet seg til den genseren denne natten. Men ny erm ble startet opp, og jammen ble det ikke et godt stykke, før klokka ringte, - og trett, nei det var jeg ikke i det hele tatt.



Trett, NEIDA. Det ble jeg ikke før jeg kom på flytoget, -og i flyet, - og i flybussen, -og på sofaen hjemme i stua vår.

Men skjefet, som laget all den spenninga i natt, det er iallefall tatt i bruk. Ja, av ei som er betydelig mer opplagt i dag enn det mora er.



#tubeskjerf #hjemmelaget #garn #cloud #håndarbeid #strikk

NEI, dette var altså ikke en del av avtalen!!

  • 25.02.2016 kl. 20:55

Hva! Lilla garn midt i en lovnad med nulltoletanse for nye garninnkjøp. Nei, det var slettes ikke avtalen. Hva skjer? Lærer jeg aldri??

 

 

Hvorfor i all verdens navn og rike går jeg til innkjøp av noe sånt og setter i gang med lilla skjerfstrikking, midt i ferien. Jeg har jo forbudstid,

- og mer enn nok med drømmegenseren. 



Jeg må være særs god på overtaling, siden jeg klarte å få meg selv på trua om at lilla garn var påkrevd. Ja, jeg sa til meg selv at at det kom til å bli helt nødvendig med et lilla skjerf. Jeg mente det også. Det var ikke noe tull. Jeg var ikke sein om å la meg overtale, nei, jeg tok pointet med en gang.

Joda, jeg tror egentlig at jeg er ganska så god på det med overtalelse. Det fikk datra mi, ho Frida merke denne ferien. For det var heller ikke avtalt at ho skulle til frisør i dag.  Nei, det var det ikke. Det var ingen som hadde tenkt før denne ferieturen vår, at ho skulle bruke halve torsdagen i frisørstolen og bleke ned hele det lange mørke håret, for så å sette inn farge. Ikke før mora syntes det var en knakende god ide.

 





Ja, jeg kan virkelig det der med overtalelsesteknikk. Ja, MOTIVERING kan det også kalles. Og glad er jeg for at jeg har den egenskapen, og at jenta er lett motiverbar. 

For ho ble utrolig flott med lilla hår. 

 





Og når jeg er så god på motiveringsarbeid, skulle det bare mangle at jeg ikke også skulle klare å overtale meg selv. Ja, klart jeg må ha garn og pinner. Lilla hår krever lilla skjerf. 

Så cloud og nye pinner måtte anskaffes, midt i forbudstiden. Men må man, så må man. Værre er det ikke. 


 

#motivering #overtalelse #strikk #håndarbeid #hjemmelaget #strikkeskjerf.

Det kan jeg skylde konduktøren for, TUSEN TAKK!!

  • 23.02.2016 kl. 10:26

I går gikk turen med tog fra Moelv til Oslo. Der møtte vi på en kjempehyggelig konduktør. Siden det stod Drammen på det skiltet i togtaket, ble jeg en smule usikker på om det var rett tog vi hadde gått på. Ja, nå er det sånn at jeg har bodd noen år ved Tyrifjorden, så jeg er ikke helt udugelig i geografien her nede. Jeg ble bare en smule bekymret for at toget gikk nord for Tyrifjorden, rundt Mjøndalen til Drammen, og stoppet der. Så når man blir usikker, så henvender man seg jo til konduktører, gjør man ikke? Litt dumt å havne i Drammen når man skal til Oslo.

Så jeg spurte da.... om vi hadde gått på feil tog. Han var så grei, han konduktøren, at han svara meg ikke i det hele tatt. Nei, han var nok litt usikker selv, så han spurte meg; "Hvor er Drammen da?" Jeg ble litt satt ut på grunn av han der superkonduktøren, så jeg sa; "Vet ikke ".... Ja, det er jo dumt å villede en som jobber i bransjen, det skal jeg ikke ha på meg... " Da svarte han, ganske så ordrett: "Ja, det var ikke alle som stod i det faget på skolen", ...og så klippet han i billetten min, -og så klippet han i billetten til datra mi, som var helt svart i blikket. Det var en hjelpsom konduktør det, som kunne fortelle meg hvor elendig jeg var i geografi foran en hel kupe med passasjerer. 

Nå var det sånn at jeg hadde tenkt å sove på det toget, ja, hadde rett og slett planlagt å ta middagskvilen min der. Men sånn gikk det ikke. Det kan jeg takke han konduktøren for. Jeg er så glad for at jeg alltid har et strikketøy tilgjengelig, for jeg bare MÅTTE la pinnene gå. Ja, jeg hadde så mye MØKK innabords, som satte FART i meg, at pinnene gikk som noen trommestikker, i en ræserfart, .... i to timer. Så da vi kom frem til Oslo, var hele bolen til den drømmegenseren ferdig, -og det kan jeg takke han hjelpsomme konduktøren for. TUSEN TAKK. 

 



 

Heldigvis fikk jeg overtalt datra til å hive oss rett i shoppinga, med en gang vi kom til Oslo. Ja, ikke det at ho var så tung å be. Men jeg hadde mine baktanker. Ja, bak i hodet, foregikk det et voldsomt stort vurderingsarbeid. Jeg hadde nemlig glemt å ta med fempinner til ermene. Jeg vet det er dårlig planlegging og utilgivelig for en strikkedame å ikke tenke lengre, men da er det godt at det finnes butikker som selger sånt noe i Oslo også. Og heldigvis kom vi forbi en sånn en, ehhh TILFELDIGVIS, midt i shoppinga. Jeg stakk inn, -skulle bare ha noen pinner.... Ja, for sånne dyrebare lovnader om å ikke kjøpe mer garn før alt det andre er ferdig, sånne lovnader det slenger jeg tidt og ofte rundt meg. Og hver gang er jeg overbevist om at jeg skal klare å holde dem. Desverre ble jeg ferska med bildebevis denne gangen.





Men da jeg ble gjort oppmerksom på at jeg ikke så pinner, men på garn, av en vennligsinnet datter, så rettet jeg opp fadesen med en gang og kjøpte det som trengtes. 



 

 

Og på et hotellrom sent i går kveld, begynte ermen å ta form. Men det gikk betydelig tregere enn på det toget. Det kan jo være at jeg var noe trett fordi jeg hadde skippa den middagskvilen.




Det var synd i grunnen, at vi ikke tok med han hjelpsomme konduktøren hit på hotellrommet, sånn at det kunne bli litt fart på den strikkinga mi igjen. Fort gjort da, at erma hadde vært ferdig nå på morgenen. Ja, og så kunne jeg fått takka ham, at han gira meg sånn opp til all den strikkinga på toget. TUSEN TAKK

 

#konduktører #strikking #strikkegenser #garn #strikkepinner 

Tone

Mamma, kone, sykepleier og strikkeslave. Her er hverdagen min i garnets floker, -på godt og vondt.

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no